Under snø

Undertrykte følelser, snø, Annbjørg Lien, blodige mord, lutefisk, Lindsay Lohan, Erik Bye og kjøpesenter-joggere. Man finner mye rart når man leter etter det skandinaviske i Midtvesten.

 

Uff da! Sesong tre av Fargo ruller og går, en utmerket unnskyldning til en nærmere titt på filmen den er basert på og et par andre kulturuttrykk fra USAs nordlige, midtre del.

 

The heck do ya mean?

 

«Minnesota nice» er klisjeen på skandinavisk-amerikaneres væremåte i Midtvesten. Forsiktig, optimistisk, distansert, underfundig og prøvende vennlighet, total aversjon mot tempererte diskusjoner, å skille seg ut og å vise følelser. Prisen man betaler for denne godslige tryggheten er passiv-aggressivitet og motstand mot å forandre seg, skal vi tro Wikipedia.

 

James Arness, kjent fra sekstitallsserien Kruttrøyk, var fra Minnesota og hadde norsk far og tysk mor.

Den forsiktige engstelsen og den særegne talemåten har gitt folkeslaget tilnavnet The Uffda-crowd, som i «uff, da».

 

Trykkoking av følelser under konform, snøkledt småbyoverflate var et så takknemlig historiemateriale at man nesten undres over at tv-versjonen av Fargo ikke kom før 2014, atten år etter Coen-brødrenes bautastein av en film. Mer om den lenger ned.

 

(Vi hopper uelegant, eller snarere ugalant over Kathy Batesoppfølger-tv-film fra 2003, med Edie Falco som evig gravide Marge Gunderson).

 

Det var like fullt grunn til mistro: Stod ikke 1996-versjonen fjellstøtt? Kunne man ikke bare la den ligge? Var det mulig å overføre den uforutsigbare filmmagien til tv-seriens strenge episodeformat?

 

Billy Bob Thornton som den glade psykopaten Lorne Malvo i Fargos førstesesong.

 

 

Serien viste seg lykkeligvis å holde mål. Førstesesongen var en refererende lek med filmen, med speilbilder av handling og hovedpersoner: Her var gravid etterforsker, nevrotisk og sleip-ærgjerrig salgsmann, mutt morder og morsk patriark, alle i varierende grad bundet av rigid Midtvesten-trivelighet. Den ble, som både filmen og senere sesonger, innledet av påstanden om en slags ekthet, at dette var minutiøs gjenfortelling av virkelige hendelser. Og som i filmen var handlingen lagt til tiåret før produksjonen, omstendighetene (som selvsagt var oppspinn) gikk for seg i 2006.

 

 

 

Sesong 2 hadde handling fra 1979 og frigjorde seg i enda større grad fra originalfilmen. Flere parallelle historier og skjebner og crazy mix av ideer (Ronald Reagan, marsboere, religiøse konnotasjoner) gjorde den mer tv-ete, og ga den samtidig en friskere, mer uavhengig følelse. Men snøen, volden, familieforholdene og den florlette diskusjonen om menneskelig ondskap gjorde det mer enn tydelig at dette var et helstøpt Fargo-produkt.

 

 

Fargo er skrevet og utviklet av forfatteren Noah Hawley (krimmen De som faller kom på norsk i februar), og har Coen-brødrene som velsignende produsenter.

Ewan McGregor som brødrene Stussy i HBO Nordic-aktuelle sesong 3.

 

I sesong Ewan McGregor spiller tvillingene Emmit og Ray Stussy. Fargo blir Star Wars– og Trainspotting-stjernens første tv-rolle og han har uttalt at Minnesota-dialekten var det mest utfordrende. Ensemblet er mindre enn før og Hawley har lovet dypere dykk ned i rollefigurenes psyker og en mer samtidskommenterende tone enn tidligere. Serien ble spilt inn i Canada i januar i år, og det gjenstår å se om den velger å kommentere valgresultatet i USA.

 

Det er er tryggere å tippe på at det blir mengder av Fargos kjennetegn: Snø, vold, løgn og spontane valg med fatale følger. Under verdens triveligste overflate.

 

FARGO OG ANDRE NORSKAMERIKANSKE TILDRAGELSER

 

Fargo

(Joel og Ethan Coen, 1996)

 

Peter Stormare og Steve Buscemi.Brødrene Joel og Ethan Coen vokste opp i Minneapolis-forstaden St. Louis Park i Minnesota, delstaten som også fostret Bob Dylan og Prince. Filmdebuten Blood Simple (1984) fant sted i Texas, og hele deres varierte, men gjenkjennelige katalog foregår på bestemte steder, i bestemte miljøer, i bestemte tider. Etter filmer som Raising Arizona (1987), Miller’s Crossing (1990) og Barton Fink (1991) var tiden endelig moden for å lage film fra egne hjemtrakter, med handling lagt til 1987.

William H. Macy som den griske og dumme bilselgeren Jerry Lundegaard.

Fargo er et vellykket produkt av sin referanselekende og gladvoldelige og skravlete filmsamtid. Quentin Tarantino hadde gått opp løypa med Reservoir Dogs (1991) og Pulp Fiction (1994), og suksesserien Seinfeld hadde gjort glad og fotnoteaktig bagatellskravling til en del av hovedstrømmen.

 

Fargo plasserte både nittitallskonvensjoner og særegen Coen-stil selvsikkert i det nordre Midtvesten (nærmere bestemt byen Brainerd), et område de selv beskrev som «Sibir med familierestauranter». Her stifter vi bekjentskap med bilselgeren Jerry Lundegaard, spilt av William H. Macy, som senere rendyrket karrieren ved å spille triste, nevrotiske, i grunnen temmelig patetiske menn.

Peter Stormare og Steve Buscemi.

Steve Buscemi er filmens løsmunnete comic relief, i en ekstremverbal rolle spesialskrevet for ham. I Coenbrødrenes neste film, The Big Lebowski (som først skuffet og deretter gledet Fargo-fansen), spiller han til gjengjeld en fyr som får beskjed om å holde kjeft hele tiden.

 

De mannlige rollefigurene kan fint betegnes som pastisjer, mer en lek med gjenkjennelige arketyper enn ekte, pustende individer. Den høygravide etterforskeren Marge Gunderson (Frances McDormand vant Oscar for innsatsen) tilfører filmen tiltrengt menneskelighet og troverdighet, hun spiser og sover sammen med ektemannen, blir bedt på date av beiler fra skoledagene og rister oppgitt på hodet over det øvrige persongalleriets usle smålighet, gjerrighet og brutalitet.

Frances McDormand fikk Oscar for rollen som Marge Gunderson.

 

Som Harald Kolstad skrev i sin anmeldelse i Arbeiderbladet:

 

«Det hele kunne lett bli en hjerteløs øvelse i makaber nihilisme. Men denne gang har brødrene faktisk skapt en ekte heltinne, som bringer fornuft og varme inn i det naturlige og menneskelige is-ødet.»

 

Norske kritikere var fornøyde med Fargo generelt (og McDormand spesielt), VG priste den for sin ironiske fremstilling av USA-skandinaven som «sidrompa, traust, treg og nøysom».

Faksimile: VG 19. juli 1996.

Aftenpostens Per Haddal gjorde akt på McDormands normale anstendighet, at filmen således fikk en varmere og mer humoristisk tone enn hos Tarantino og i Coen-brødrenes tidligere filmer.  «I Roald Dahls ånd», lød overskriften.

 

Som i så mange andre historier fra brødreparet ender det som skulle være en enkel kidnapping i en flokete og barokk og etter hvert blodig historie det ikke skal gjøres noe forsøk på å gjenfortelle her.

 

Jeg ramser i stedet opp noen referanseglade fun facts:

# På et tidspunkt sier Buscemis rollefigur at han er i byen for «litt god gammaldags inn og ut», akkurat som hovedpersonen i A Clockwork Orange. Pulp Fiction har en lignende referanse, men der handler det om en (ikke-fiktiv) burgerkjede.

 

# Det episke hardingfele-temaet ble til etter at filmskapernes faste komponist Carter Burwell reiste rundt i Norge for å finne det rette lydbildet. Låta er delvis basert på folketonen Den bortkomne sauen som ble spilt inn av Annbjørg Lien i 1994.

 

 

# Som serien, foregår forsvinnende lite av filmen i byen Fargo. Joel og Ethan syntes (merkelig nok, egentlig) tittelen låt bedre enn «Brainerd», den sender dessuten tankene til nybyggere og westernfilmer.

 

# Den minneverdige Buscemi-i -vedkutter-scenen er referert til i Pixars Monsterbedriften (der Buscemis rollefigur trues med det samme) og i den ikke helt vellykkede norske nittitallskrim-pastisjen Arme Riddere.

 

 

ANDRE NORSKSKANDINAVISKE SAKER OG TING FRA DEN VILLE MIDTVESTEN

 

 

A Prairie Home Companion

(Robert Altman, 2006)

Garrison Keillor, Meryl Streep og Lindsay Lohan.

 

Lystig ensemblekomedie som skulle bli Robert Altmans (MASH, The Player, Short Cuts) siste film. A Prairie Home Companion gir seg ut for å være en slags bakomfilm om det legendariske radioprogrammet ved samme navn, en godslig direktesendt variete-variant ledet av Garrison Keillor fra 1974 til 2016. Programmet, som filmen, foregår i det fiktive Minnesota-samfunnet Lake Wobegon, en grend/by med like deler skandinaviske protestanter og tyske katolikker. Programmet var svære greier i USA og har avstedkommet biprodukter som plater, bøker (som «The Last Word on Lefse» og  «norske» butikker (med Taiwan-produserte lutefisk-fiskesnører og Toro-vafler).

Men Garrison Keillor er lite kjent utenfor landets grenser, en velformulert protest mot Donald Trump var riktignok delt mye i sosiale medier i vinter.

 

 

Den høyreiste Keillor er selv fra Minnesota og har verken tysk eller skandinavisk opphav. Det er kanskje derfor han (i likhet med de jødiske Coen-brødrene) er i stand til å se den dominerende kulturen fra en viss avstand. Men med koner og ekskoner med navn som Ulla Skaerved og Jenny Nilsson er det nærliggende å anta at Keillor har inngående kjennskap til det skandinavisk-amerikanske.

Griseviser med Woody Harrelson og John C. Reilly.

 

I Europa er nok Robert Altmans filmversjon av radioprogrammet bedre kjent, den var i hovedprogrammet under Berlinalen, og dro inn mer billettinntekter internasjonalt enn i hjemlandet. Den stjernespekkede rollelista får ta en del av æren, her er toppede utgaver av Meryl Streep, Lily Tomlin,  Lindsay Lohan, Tommy Lee Jones og Kevin Kline. Og Woody Harrelson og John C. Reilly som to uforglemmelige grisevisecowboyer, familievennlig plassert på riktig side av Arnie Norse. Garrison Keillor, som også skrev manuset, spiller seg selv i rollen som eiegod og tidvis frustrert sirkusdirektør som prøver å holde orden på galskapen.

Og for å holde oss til store navn, den aldrende Altman hadde leid inn Paul Thomas Anderson (Magnolia, The Master) som backup-regissør i tilfelle liv og helse skulle svikte. Jeg hadde et hyggelig møte med en opplagt Altman under filmfestivalen i Berlin, men et snaut halvår senere døde han (Altman, altså) av leukemi hjemme i Los Angeles. Det er vanskelig å tenke seg et lettere og mer vennligsinnet sorti enn A prairie home companion.

 

 

 

Lutefisk på prærien

(Bjørn Gabrielsen, 2001)

Det er delvis utenfor fatteevne at denne prate- og digresjonsglade reiseskildringen ikke har satt sterkere fotavtrykk i den norske litterære offentligheten. Ja, i norsk offentlighet generelt.  Den tidligere Natt&Dag-filmanmelderen og senere Dagens Næringsliv-skribenten Bjørn Gabrielsen vet utmerket godt hvilken tradisjon han står i som europeisk bomse-journalist på jakt etter det «ekte Amerika».

Det er sporene etter de norske innvandrerne han interesserer seg for, og på et tidspunkt, når han bommer røyk til den slitne indianeren Joe i Minot, Nord-Dakota, påkaller han selveste Erik Bye: «Nå skulle du ha sett meg, Erik».

 

Gabrielsen gir oss fyldige og fyndige guider til Sambandsstatenes kommunikasjonsformer, bosetningsmønstre, kjendiser og seddelsystemer, beskriver nærmest pliktskyldig et moderat angstanfall og går ikke av veien for å la en forklaring av seg selv som en «vanlig fyr» skli over i en musikalsekvens i miniatyr, med svart gospelkor, nynnende homoresepsjonist (!) som sender en rose til «en dresskledd børsmegler som slår saltomortale forbi dansende kroppsbyggere». Og selvsagt er Gabrielsen innom både Garrison Keillor og Fargo.

 

Forfatteren drikker dessuten besk kaffe i Oslo, Minnesota (330 innbyggere), der mannfolka snakker om traktorreparasjoner og kafevertinnen slett ikke lar seg imponere av at han er fra Oslo, Norge. Han lar være å kjøpe Sissel Kyrkjebø-CD i Den Norske Grenda, suvenirbutikken på Washington Island, en øy som sammenlignes med Jomfruland. Han lar tankene vandre til Nord-Korea etter å ha støtt på joggere i Mall of America (verdens største kjøpesenter) i utkanten av tvillingbyene St. Paul og Minneapolis. Han møter de mest monstrøse amerikanske påfunnene (f eks restaurantkjeden Hooter’s) med mild, nysgjerrig hoderysting, slett ikke ulikt Marge Gunderson.

 

Lutefisk på prærien er svært god lesning. «Bedre enn Bill Bryson», blurber NRKs reiseguru Jens A. Riisnæs på omslaget, og Gabrielsen overgår lett den britifiserte «vet litt om alt»-amerikaneren i underholdende, gjerne svært personlige digresjoner og fengende krumspring. Samtidig sitter man igjen med en følelse av å ha blitt klokere, en slags abstrakt kunnskap, nei følelse,  av skandinavisk-amerikanske forhold og væremåter. Som du skjønner blir vi ganske godt kjent med forfatteren også.

 

Gabrielsen gjorde sin reise på det tidlige 2000-tall, hadde han utsatt i noen år, ville boken fort ha blitt en trist utlegning om en supernasjon på vei mot ruiner og fattigdom. Her råder en av og til temmelig ubekymret nittitallstone, med alt det innebærer av skravling og referanser til de mest forskjelligartede saker og ting. På veldig hvitt og veldig multikulturelt vis, for å parafrasere nok en omslag-omtale,  av ingen ringere enn Shabana Rehman.

 

 

Sjekk også ut:

 

Fargo Rock City, 2002

 

Gjennombruddsboka til Chuck Klosterman (som er tysk-katolsk og sånn sett tilhører den «andre gruppen» fra den nordlige Midtvesten) er et flammende forsvarsskrift for puddelrocken slik forfatteren opplevde den i hjembyen Breckenridge, en times kjøring fra «storbyen» Fargo i Nord-Dakota. Det er en personlig utlegning som begynner med oppdagelsen av Mötley Crüe og slutter med betraktninger om at glam/puddelrock lever videre i band som Smashing Pumpkins og REM. Alt pakket inn i godslig Midtvesten-mentalitet, man får lyst til å iføre seg canadaskjorte og repare skurtreskere på et frossent jorde.

 

 

Fargo – Et spill om Ville Vesten 1860-1899

 

Monopolvariant fra åttitallet der man skulle padle på Rio Grande, gamble i saloons og ta rotta på Jesse James og Dalton-brødrene i frontierbyen Fargo. En betydelig mer uforpliktende variant av opplegget i Westworld, kunne man sagt.

 

Takk til Nasjonalbiblioteket v/ Tore Myklebust

 

 

 

 

Advertisements

Jovial dekadanse

Du vil kanskje ikke tro det, men nå kan dine kjæledyr få vinflasker som vi får servert på fly.

Dekadent: preget av dekadanse og kulturelt forfall, særlig forfall knyttet til overforfinelse eller overdådighet. 

Jovial: glad og munter, godslig, gemyttlig.

-Store norske leksikon

 

 

Han bodde i et marmorpalass, og fikk hors d’ouvres servert på elfenben. Teppene var av purpur, halssmykket av sjeldne edelstener. To tjenere var alltid på pletten, og den gastronomiske favoritten var havre med gullflak. Han, og her snakker jeg om et kjæledyr, holdt selskaper med likesinnede i høye embeter og hadde en gryende politisk karriere som konsul, den høyeste politiske stillingen i antikkens Roma.

 

«Incitatus» klinger kanskje ikke like kjent og kjært som Bukefalos (den villstyrige og halvgærne og svære gangeren til Aleksander den Store) eller Rosinante eller Silkesvarteneller Lilla Gubben, han er nok best kjent som yndlingshesten til den ikke så rent lite dekadente (og villstyrige og helgærne) romerske keiser Caligula.

https://66.media.tumblr.com/tumblr_men0zo8cuI1rburld.jpg

Caligula og Incitatus (t.v)

 

 

Fyren er som tatt ut av Game of Thrones, ble likvidert i sitt fjerde år som verdens mektigste mann (41 e Kr), etter en fremferd med spontane drap, ukontrollert sinne, ekstrem narsissisme, seksuell omgang med andres koner og egne slektninger. En fæl blanding av dekadanse og brutalitet som kommer til syne i historien om da han pælma en diger folkemengde ut til de ville dyrene på en arena, siden det dessverre ikke var flere kriminelle å underholdnings-henrette.

Men kul mot dyra, da! Incinatus, (som betyr «rask/i full galopp) var altså hesten hans, som kanskje, kanskje ikke ble utnevnt til senator, historikerne er i tvil.

Caligula drev uansett ikke nybrottsarbeid.  De gamle egypterne bygde templer til kattene sine, som ble balsamert da de døde. De halvtamme skapningene gjorde solide innsatser med å holde giftslangebestanden nede, og ble vist storslått, bokstavelig talt guddommelig takknemlighet mange tusen år før Romerriket.

 

Den egyptiske kattegudinnen Bast, slik hun fremstår i tegneserien SANDMAN.

Den egyptiske kattegudinnen Bast, slik hun fremstår i tegneserien SANDMAN.

 

 

Man har eiere som drar på i dag også. Verdens rikeste kjæledyr, en viss Günther IV koser seg med en formue på snaue 35 milliarder kroner, utstrakt jetsettliv og eiendommer i Italia og på Bahamas. Den solbrilleglade schäferen arvet formuen etter faren, Günther III, som igjen arvet alt etter matmor Grevinne Karlotta Libenstein i 1991 og disponerer blant annet Madonnas gamle gods i Miami Beach.

 

Gunther IV

Gunther IV

Günther har en forkjærlighet for hvite trøfler i en prisklasse tilsvarende en norsk families årlige feriebudsjett. Per måltid.

 

 

Malteseren Trouble, en annen heldig arving døde i 2010 etter et rikt liv der krabbekaker, kremost og dampede grønnsaker stod på den daglige menyen.

 

Vanlige, 2016-kjæledyr har det temmelig bra, med eiere og andre folk rundt dem som vil dem vel. Hollywood vet å profitere på populariteten, noe f eks sommerens Kjæledyrenes hemmelige liv og et utall andre filmer om katter og hunder er et levende eksempel på. Eller ta det syke antallet artige kattevideoer alle kjenner fra sine sosiale medier.

 

Alle parter er nok tjent med at det ikke bygges marmorstaller eller templer til dyrene, og at de holdes unna politiske verv. De hylles sånn akkurat passe og kanskje enda litt, behandles vel gjerne som et naturlig medlem av husstanden.

Kjæledyrenes hemmelige liv (2016)

Kjæledyrenes hemmelige liv (2016)

 

Men hva er det de får i seg av næring? Hva kan de kose seg med og hva er det egentlig i dyrematen man kjøper på supermarkedet? Ikke hvite trøfler, ikke krabbekaker, ikke uheldige Colosseum-publikummere.

 

Kjapp internett-forskning på området gir et forstemmende resultat. Du trodde kanskje ferdigmat-kjøtt som «skinken» på Grandiosa var nasty greier. Dyremat inneholder gjerne saker og ting som ikke er godkjent for mennesker, som «innvoller, jur, hoder, hover og deler av dyr som har vært angrepet av sykdom og kreft, skal vi tro de største aktørene innen hunde- og kattemat.

 

Æsj og blæh og sikkert mindre miljøvennlig og betydelig mer profittvennlig enn det høres ut.

 

Heldigvis, og nå begynner jeg endelig å komme til poenget, finnes det glad-forsofne (og samtidig noenlunde bærekraftige) måter å gjøre stas på firbente familiemedlemmer uten å ofre medmennesker, leie inn trøffelgriser eller kjøpe halskjeder av sjeldne edelstener/den gamle kåken til Madonna.

 

Organic Pet Heaven ble etablert tidligere i år, og en titt på nettsidene deres vitner om en moderat hygge-dekadanse. Her er røde og hvite og musserende viner til både hunder og katter. Samtlige er alkoholfrie, kattealternativene Meowsling (hvit) Purrgundy (rød) og Meow et Chandon (rosa sjampis) inneholder catnip, eller kattemynteom du vil. Ekstrakten fra planten med samme navn gir katten en mild eufori, gjør den litt smådum, som det står på etiketten. Den smekre flasken inneholder også lakseolje, organisk, selvsagt.

kattevin2

Logrende familiemedlemmer kan fristes med de samme fargealternativene (Fetch me Grigio, Fetch me noir og Dog Perignon) og alle tre er laget med filtrert vann, bacon-ekstrakt og lakseolje. Takknemlige hunder med fin hud og skinnende pels er resultatet.

 

hundevin

 

 

Ikke for å skryte, men jeg var den heldige giveren av noen flasker til venner med kjæledyr. Puddel-Boris og Skogskatt-Per responderte med logring og glad-dum katteoppførsel! God stemning, fikk nesten litt lyst på egne dyr å gi vin til!

 

Tenk at man kan lage en skikkelig feststund for kjæledyrene, vise at man virkelig setter pris på dem, gi dem en rik opplevelse av smak og høytid. Skjenke et glass menneskevin til seg selv og noen dyredråper i matskåla. Alle varianter er tilgjengelige her i Norge.

kattevinflaskehundevinflaske

 

At det finnes puritanere der ute som sikkert synes organisk er noe dekadent tull (har man ikke bedre ting å bruke pengene på/hvorfor skal dyr få alkohol-lignende saker/hva blir det neste – Bulldog med sigar?) er i grunnen bare en del av moroa. Hvorfor må kjæledyr og mennesker være så alvorlige og hverdagslige hele tiden, liksom?

Norske dyr har MYE å gå på rent livsstilsmessig, tenk for noen monotone matopplevelser de normalt er belemret med. Nå kan holde selskap med selskapsdyrene og lage en betydelig mer jovial og koselig dekadanse enn f eks Caligula gjorde. Ja, jovial og koselig dekadanse, det blir jo ikke bedre enn det! Ikke glem å kose deg selv også, da.

 

tvaksjon

 

Krig og kontrovers

Hvorfor blir det alltid autensitets-diskusjon rundt norske filmer fra andre verdenskrig?  Og hvor nyanserte er filmhistoriene fra okkupasjonen?

I drøye femten år etter krigen var filmene preget av konsensus, de var nasjonsbyggende fellesfortellinger med høye krav til autensitet og patriotisme. Merkelappen «heroisk realisme», et begrep fra Gunnar Iversen og Trond Olav Svendsens Okkupasjonsdramaene – fem år slik vi har sett dem på film føles svært dekkende. Filmene var ensrettede, uten særlig menneskelig dybde og hadde gjerne samme dokumentaristiske tone som Filmavisen. Kampen om tungtvannet (1948) var for eksempel utstyrt med tekstplakater, kart og dokumentarklipp for å forsikre publikum om dens dype rotfeste i virkeligheten.

– Det ser ut til skje en endring på 1960-tallet, kanskje med Arne Skouens film Kalde spor, sier Øivind Hanche, forskningsbibliotekar i Nasjonalbibliotekets avdeling for film og kringkasting.

– Før det TROR jeg at det absolutt ikke var noe problem med framstillingen, og at både regissører, manusforfattere og virkelige helter stort sett var samstemte i hvordan man skulle presentere krigen på film

 

UBESTIKKELIG SANNDRUHET

Kalde spor (1962) var Arne Skouens fjerde og siste film om okkupasjonen og hadde en roligere, mer psykologisk tone enn man forbandt med genren. I svimlende naturbilder uten musikk prøver Toralf Maurstad å bearbeide fatale valg under krigen femten år tidligere. Aftenposten roste Skouen for sin «ubestikkelige sanndruhet» som okkupasjons-skildrer i sin anmeldelse og applauderte den nye filmens «dypere perspektiv» og «dikteriske flukt».

 

kaldespor

 

Filmkritiker Haavard Haavardsholm i Arbeiderbladet var skeptisk til den «illusjons-ødeleggende» historien og brukte mye spalteplass på å stemple Maurstads rollefigur som sinnsforvirret. Traumene hans er «vage og ubestemte», anmelderen viser ingen vilje til å forstå hovedpersonens dissonans over egne gjerninger under krigen. Mens motspillerne Alf Malland og Henny Moan «…illuderer bra som de to som har greid å legge krigen bak seg og gå videre.»
Dagbladet mente på sin side at «det er grunn til å se med skepsis på dem som maser om at ‘vi må bli ferdige med krigen’» og gjorde akt på filmens gjengivelse av fjellnaturen i «adagio tempo».

 

SABOTERT AV MOTSTANDSFOLK

Bente Erichsens Over grensen fra 1987 delte ikke filmkritikerne på samme måte. Den ble omtalt som hederlig og verdig, men for forsiktig og nøktern og fattig på følelser. Den svekkes av «personvern og advokater», skrev Per Haddal i Aftenposten. Men filmen om det jødiske ekteparet Feldmann som ble drept av norske grenseloser i Trøgstad i 1943 vakte motstand og debatt fra annet hold. I følge Iversens og Svendsens bok ble arbeidet med filmen sabotert av både motstandsmenn og okkupasjonshistorikere og en rettstvist endte med at Erichsen ikke fikk lov til å kalle filmen «Feldmannsaken» eller navngi stedet der drapene fant sted.

 

Det var ikke stemning for å nyansere motstandsarbeidet eller problematisere det ensidige og mytologiske etterkrigs-glansbildet av gode nordmenns tapre kamp under okkupasjonen. Og Over grensen er langt fra «heroisk realisme» den er stilisert i formen, med et noir-aktig og sørgmodig jazz-soundtrack. Filmen utløste en røff meningsutveksling i Verdens Gangs debattsider i kjølvannet av et intervju med Arild Feldborg. Feldborg, som selv ble loset over grensen under krigen æret de norske grensevaktene, men berømmet filmens fokus på de råtne eplene blant dem.

leserbrev
«Etter å ha sett Over grensen er jeg ikke tvil om at det dreide seg om et rent rovmord på det jødiske ekteparet. Men dette var èn historie, som selvfølgelig ikke var representativ for alt annet som skjedde. At de tiltalte til syvende sist ble frikjent, ser jeg mer som et resultat av at vi mentalt fortsatt var i krig da rettssaken fant sted», sa Feldborg og la til at antisemittismen nok var større i Norge enn i Sverige og Danmark under krigen.
I uker senere raste leserbrevskrivere mot å gi en film denne type bevisbyrde og Over grensen regnes fremdeles som en av de mer kontroversielle norske krigsfilmene.

I denne sammenhengen er det interessant å notere at de lenge bebudete filmbiografiene om NS-torturisten Henry Rinnan (i regi av Anders T. Andersen) og ministerpresident Vidkun Quisling (som skal produseres av Friland) sliter med finansiering og stadig blir satt på vent. Er historiene om nordmennene som valgte feil side fremdeles for brennbare? Når er tiden egentlig moden for en problemorientert blockbuster som den tyske Hitler-skildringen Der Untergang (2004). Eller høybudsjetts-beskrivelser av krigens meningsløse grusomheter som Redd Menig Ryan (1998)?

 

 

 

NASJONALFILM

Det siste tiåret synes stridighetene om filmer fra okkupasjonsårene uansett å ha eskalert. Håkon Gundersens Svik (bildet) fra 2009, en thriller om norske krigsprofitører ble riktignok aldri noe massefenomen og satte følgelig ikke i gang den ønskelige meningsutvekslingen.

 

Svik

Svik, 2009

Men gigantsuksessen Max Manus (en «nasjonalfilm», ifølge VGs Jon Selås) fra året før fikk både historikere og andre kverulanter på kamparenaen.
Mens anmeldere og krigsveteraner var fornøyde med filmen, mente historiker og Gatas Parlament-pappa Lars Borgersrud at den fordreide krigshistorien, attpåtil med konsulenthjelp fra Hjemmefrontmuseet og direktør Arnfinn Moland.
«Et gjennomgangstema i denne filmen er Max Manus sin innsats under Vinterkrigen i Finland. Vi ser hvordan han stormer fram, skyter ned russiske soldater mens bombene drønner rundt oss. Vi ser også hvordan han dreper en russisk soldat med en kniv. Denne åpningsscenen kommer igjen som flashback gjennom hele filmen. Noe av traumet som personen Max Manus levde med under krigen skal tilsynelatende stamme fra dette. Og dette har direktøren ved Hjemmefrontsmuseet godkjent. Problemet er at dette bare er tøv; Max Manus var aldri i kamp i Finland», sa Borgersrud til NRK to dager etter filmens premiere i desember 2008.

 

KOMMERSIELLE HENSYN?

Moland svarte på kritikken ved å vise til både tidsvitner og filmskapernes ønsker om drama. Og at man hadde dekning for at trefningene i Finland kunne ha skjedd.

Wikipedia-artikkelen om Max Manus lister for øvrig opp 23 punkter med feil, unøyaktigheter og anakronismer. Her beskyldes filmen (blant mye annet) for gale dialekter og tiltaleformer, fiktive møter, utelatte motstandsfolk, unøyaktige tyskere og for å overdrive dramatikken i flere aksjoner.
– Regissørene viser gjerne til “kunstneriske hensyn” når de skal forsvare valgene sine. Gjerne det, men det er jo påfallende hvordan de kunstneriske hensynene ligner på de kommersielle, sier historiker Ivo de Figueiredo og viser til hvordan Morten Tyldum ville ha oss til å gråte under rulleteksten til The Imitation Game selv om historien om Alan Turing avvek sterkt fra hvordan den fremstilles i filmen.

KIÒSKVELTERENS TRANGHET

 

figueiredo-ivo-de

Ivo de Figueiredo

 

– Trenden med filmer som er “based on a true story” er sterk for tiden. Jeg tror det har å gjøre med det generelle virkelighetssuget i kulturen. Problemet er at vi, i motsetning til på Shakespeare og Ibsens tid, ikke har noen meningsfulle narrative former for slike historier. Til det kommer at film er et massemedium, og resultatet er gjerne at virkeligheten presses inn i blockbusterens former. Der er det trangt. Vi ser noe av det samme i litteraturen, men her er formfriheten langt større. Hvis det er sånn at vår tids høyt utdannede, kunnskapstørste mennesker har et virkelighetssug som ikke tilfredsstilles innenfor den tradisjonelle fiksjonskontrakten, vil mange føle seg snytt når de støter på lettvinte fiksjonsløsninger i historier om virkeligheten.

VIRKELIGHETENS POTENSIALE

– Fra hvilke hold kommer klagene? Fra folk med markeringsbehov?

– Kritikken kan komme fra akademikere og eksperter, og her er vektleggingen av korrekthet ofte så stor at man fristes til å sympatisere med filmfolkene; en viss forståelse for filmsjangeren må man tross alt ha. På den annen side tror jeg mange filmskapere undervurderer både ekspertene og virkelighetens potensiale; man er mest opptatt av filmfortellingens lover, og trekker inn eksperten for å “sjekke fakta” til slutt. Alternativet måtte være i større grad å la filmfortellingen springe ut av virkeligheten, binde seg til masten, og se hvilke nye fortellermåter som da kan oppstå.

DJEVELEN I DETALJENE

– Andre ganger kommer kritikken fra amatørekspertene, særlig i krigsfilmer, fortsetter de Figueiredo, som selv har beskjeftiget seg med både okkupasjonstid og rettsoppgjør

– I kjølvannet av Kampen om tungtvannet-serien ble det en liten debatt i Aftenposten da en innsender protesterte på fremstillingen av flyduren til de britiske jagerflyene som bombet Rjukan. Den lå visstnok noen toner for høyt for denne typen fly. Regissøren ristet på hodet over utspillet, men jeg tror filmskapere skal omfavne folk som dette. Den intense interessen for detaljer og lokale forhold som finnes der ute, er jo nettopp utslag av den historieinteressen som gjør slike filmer populære. I tillegg kommer selvsagt mennesker som er personlig berørt av den historiske fremstillingen, ektefeller og etterkommere. Her finnes det ingen quickfix, dialog og redelighet er viktig. De samme etiske prinsippene her gjelder som i kunsten (ikke forskningen) for øvrig. Men igjen, når de kunstneriske hensynene er identiske med de kommersielle, står man svakere. Det er liten trøst for Herman Watzingers datter at faren hennes blir fremstilt som en feiging i Kon Tiki-filmen fordi historien var for kjedelig uten en slik karakter.

– Hva sier samtidige andre verdenskrigsfilmer om vår egen tid? Hvordan tror du en film som f eks Max Manus vil bli vurdert av historikere om tredve år?

maxm

– Historien som fortelles i Max Manus-filmen er fullstendig anakronistisk. Den kunne like gjerne ha vært skrevet i 1950; ingenting av bearbeidingen og nyanseringene av okkupasjonstiden som har funnet sted de siste sytti årene er sporbare her. Om tretti år kommer filmen til å bli tolket som et utslag av nordmenns hang til forsinket nasjonsbygging på 2000-tallet. Forhåpentligvis kan de forklare fenomenet, selv er jeg blank.

Kilde: Okkupasjonsdramaene : fem år slik vi har sett dem på film (Iversen og Svendsen 1995)

Takk til Nasjonalbiblioteket ved Øivind Hanche for tilgang til avisarkivet.

Avslutning/ Episode VI: Jediridderen vender tilbake

Jeg har sett disse filmene på en Bluray-spiller fra Yahama, HDMI-koblet til en halvannet år gammel førtisjutommers Sony-tv. Ved en halvtilfeldighet er discene lånt til meg av samme person som anbefalte meg tv-en, den glade dokumentaristen, filmkonsulenten, SW-fanen og lyd/bilde-connoiseuren Even Benestad.

 

Sprøtt å tenke på hvor små fjernsynsapparater man hadde før i tiden, frem til 2006 klarte jeg meg meget fint med en stuttvokst tjukkas på 21 tommer eller deromkring. Tv-er på den størrelsen er knapt i handelen i dag.

 

Vi lever med andre ord i en Star Wars-vennlig tid. Denne type storslåtte filmer er avhengig av dyrt høykvalitetsutstyr for å komme til sin rett, og det dyre høykvalitetsutstyret er like avhengig av filmer som Star Wars.

 

Og nerdene, de største SW-entusiastene har fått sin hevn for lengst: I 2015 driver alle med avansert data, alle kjenner Tolkiens bibliografi og det er fullstendig sosialt akseptabelt for voksne mennesker å diskutere de siste bravadene til Spiderman, Batman og Supermann. I 2014 var American Sniper og Hunger Games: Mockingjay Pt 1 de eneste blant de ti mest innbringende filmene som ikke var basert på tegneserier, eventyr eller andre nostalgi/barndomsbaserte fenomener. Begge er filmatiseringer av nyere bestselgere.

Konservative hovedstadsaviser lager programmer der et panel diskuterer tv-serier. Alle går og mimrer om hva de kulturkonsumerte som barn, alt reproduseres, den eneste store nyvinningen fra de siste tiårene er filmer og bøker om et tryllende mobbeoffer med briller. Å være introvert og sosialt klønete er den nye jovialiteten, se bare på Knausgård og diverse varianter av «pute-tv», både fiksjonelle og reality-baserte. Har du opplevd noe sterkt? Kommuniser det til omverdenen via teknologi.

 

sosialangst

 

 

I dette samfunnet er det en selvfølge at The Force Awakens, allerede før premieren, blir regnet som en av tidens største kassasuksesser. På midten av nittitallet var navnet «Luke Skywalker» regnet som artig trivia, noe for spesielt interesserte/folk med eksepsjonell hukommelse, i dag er det en del av almenndannelsen.

 

Å se samtlige filmer på nevnte tv har føltes nørdvendig (lar den tastefeilen stå, tror jeg), som avgjørende for å kunne si noe kvalifisert om The Force Awakens. Nå har jeg sett den, og er takknemlig for researchen. Hadde ikke skjønt mye uten. Filmen, ja samfunnet oppfordrer til å bli det man i gamle dager kalte nerd, og jeg har kastet meg med, riktignok ikke helt uten strid.

return-of-the-jedi-star-wars-35657200-2887-1599

Velvel, nok halvmoralistiske hjertesukk og over til poenget, eller mandatet om du vil: Episode 6: Jediridderen vender tilbake. Jeg er smått lei egen SW-analyse og synsing og gir deg i stedet, kjære leser, et oppramsende utvalg av notatene jeg tok da jeg så den.

«Grom Vader-intro. Jabba – dekadent romersk keiser. Synlig eldre Luke. Muppets. Souldisco. Humor-cabaret, for få slike innslag i serien. Leia i haremsklær, Friends-outfitten. «Begrav følelsene». Hint til at DV var en god pilot. Svært nordamerikansk skog.»

 

Det mest interessante spørsmålet man får underveis er egentlig bare hva som skiller Luke fra Anakin. Hvorfor lar ikke førstnevnte seg friste av mørket, hva er det som gjør ham moralsk sterkere enn faren? Svaret gir seg selv nesten med en gang: Hans trygge, erkeamerikanske oppvekst, så klart. Det er selvsagt de pliktetikken og de andre sunne verdiene Luke har fått fra godslige Owen og Beru Lars som gjør ham til det gode mennesket han er. Anakins oppvekst med enslig mor og den antropomorfe mygg-slavehandleren Watto må ha gjort ham mottakelig for Kraftens mørke side.

 

darthoglukejedi

 

Avslutningen er, som forventet svakere enn det forrige kapitlet, det hele føles i grunnen ganske antiklimaktisk, som en altfor lang opptakt til noe vi har skjønt for lengst, at Vader omvendes og gjør en siste god gjerning før han dør.

 

 

Jeg burde kanskje avslutte noen ord med hele dette eksperimentet. Det har føltes slitsomt underveis, særlig helt i starten. Ble også mildt skuffa over Episode IV. Treern er den jeg har tenkt mest på i ettertid, det er en fascinerende blanding av bra og dårlig, med en grunnhistorie som drar veksler på Oscar Wilde og Faust Det er den jeg kommer til å se igjen, den jeg kommer til å snakke om på fest, og ikke bare for å være vanskeligpetter og kverulant. Ellers synes jeg universet har vært noen hakk mindre mytologisk enn forventet.

 

The Force Awakens (som jeg har anmeldt og anbefalt) lener seg svært tungt på den øvrige filmkatalogen og jeg hadde som sagt fått minimalt utnytte av den nye filmen uten forarbeidet/researchen/selvforsvaret. Tok forresten Aftenpostens Star Wars-quiz og fikk 12/15. Ikke verst!

 

Takk til alle lesere og for alle oppmuntringer. Det har vært ganske moro! Måtte kraften..Nei, forresten, drit i det.

 

 

Episode V: Imperiet slår tilbake

Jeg trodde jeg ville havne i Star Wars-psykose(tm). Mure meg inne, binde meg fast foran skjermen og leve så uavbrutt og uforstyrret som mulig i denne oldtidsgalaksen langt unna. Men alt har tatt lengre tid, det har vært avbrytelser av både menneskelig og levende bilder-relatert art og jeg har brukt uker på å se alle filmene.

Menneskelig: Barnebursdager, guttetur til Tyskland, IKEA-skruing, hjemmequiz med pinnekjøtt, øl med gamle anmelderkolleger pluss pluss.

(Nå begynner’e å lukte blogg her!)

Levende bilder: En håndfull episoder fra Sopranos’ femtesesong. Natta Norge på nett-tv. Filmer som En mann ved navn Ove, Birkebeinerne, Stabukker og The Revenant. Det var, ikke overraskende sistnevnte som gjorde klart mest inntrykk og jaggu har den ikke en sterk parallell til Episode V: Imperiet slår tilbake. Kan ikke røpe hva, mer enn at Han Solo og Leonardo DiCaprio kjenner det samme overlevelses-trikset.

 

 

Episode V er naturlig nok noen hakk snillere. Det er i det hele tatt avgjørende å huske at denne opprinnelige trilogien var ment for barn, at målgruppen stort sett var den samme som for actionfigurer og andre merch-leker. Hvor lenge holder man på med sånt, hvis man ikke er blodfan som tviholder på barndommen? Til man begynner på ungdomsskolen.

 

En gammel Hollywood-sannhet sier at eldre barn ikke vil se noe yngre barn vil se, og at det beste utgangspunktet for en real blockbuster er å sikte seg inn på mannlige nittenåringer. Den originale Star Wars -trilogien står utenfor denne tradisjonen, her er barnevennlighetene mange:

Trivelige, svært tydelige og fantasifulle rollefigurer. Fullstendig blodløs (men ikke nødvendigvis blodfattig) action. En ung og snill helt det er lett å identifisere seg med. Lettfattelig, fysisk humor. Enkel historie uten gråsoner, godt mot ondt. Og lett å komme inn i. Jeg så denne sammen med min svakt SW-ignorante bedre halvdel, men trengte ikke forklare noen verdens ting før filmstart.

 

hansolo

 

 

For en dårligere regissør enn Irving Kershner (undervurderte Robocop 2), kunne disse stikkordene/kravene fort blitt en hemmende begrensning, noe som ga en forsiktig, lettglemt og gladkristen film. Men, som alle vet: Imperiet slår tilbake står seg. Stilfullheten, de gjennomtenkte bildekomposisjonen får ta en stor del av æren. Dette ser og føles bra ut, her er scener og interiører med en umiddelbar episk aura, de går inn i bevisstheten som noe stort, noe viktig. Episode V har en slags godfølelse, en elegant, men ellers vanskelig definerbar x-faktor som trekker oss mer intuitivt inn i (det allerede etablerte) universet enn sin mer stivbente forgjenger.

 

 

 

Og viktig når man ser disse filmene romertallkronologisk: Darth har blitt ordentlig ond, her er han nærmere build-upen til noe ikonisk han får i I-III. Han er en slags mystisk og mytisk foredlet Bond-skurk ganger hundre, tar livet av feilende undersåtter («apology accepted») og plasserer Han Solo i en felle som faktisk funker, UTEN å fortelle om sin onde plan til minste detalj. Jeg har skrevet «Luke, I am your father» flere ganger i denne teksten og innser nå at det er en grov (men temmelig veletablert) feilsitering, Darth bruker aldri sønnens fornavn.

 

Scenene der vi ser ham bakfra, pustende og tenkende på Gud vet hva er effektive, de gjør den en gang så søte guttepjokken Anakin til en fryktinngytende og gåtefull skurk, et selvsagt utgangspunkt for parodier. Jeg er glad i denne gjøglingen med Darth-musikken i det svenske humorprogrammet Grotesco fra forrige tiår. (Begynner på 1:18, men anbefaler hele greia sterkt, særlig til fans av John Williams.)

 

 

 

 

Som Anakin, men med motsatt fortegn stoler forresten Luke på sine drømmer og visjoner, det er en hallusinasjon av Obi-Wan som får vår helt til å reise til planeten Dagobah for å møte Yoda. Sistnevnte er langt mer av en villstyring og en skøyer her enn i prequelene, der han kun viser seg som klok, gammel statsmann når han ikke fekter med Christopher Lee. Eller omvendt. Men han er selvsagt gammel og klok her også, et meget tydelig forbilde for Mr. Miyagi i Karate Kid.

 

lukeyoda

 

Som i forgjengeren fortelles historien lineært og uten parallell-scener, vekslingen mellom Lukes jeditrening på Dagobah og resten av gjengens opphold hos Lando skjer ikke i vilt tempo, for å si’re sånn.

 

Samtidig er spenningen mer spennende enn i A new hope. Sekvensen med Imperiets heftige angreps-roboter og Luke &Co i romskip rundt er en av seriens beste actionscener så langt. Man tilgir at så mye av snøen ikke ser ut som snø, det der sliter Hollywood med fortsatt.

imperietsroboter

 

Og Landos svik og botsgang er flott gjennomført, han er en fyr vi VIL like og stole på fra første stund, det er tilfredsstillende å bevitne at han hadde hjertet på rett sted likevel.

 

 

Man får i det hele tatt en stor godhet for hele gjengen her, kanskje særlig med Chewbacca og C3PO, rollefigurene som er mest i kontakt med henholdsvis følelsene og tankene sine. Hovedpersonen Luke har det man trygt kan kalle Tintin-syndromet, en snill anonymitet som sørger for identifikasjon og å få frem fargerikheten i det øvrige persongalleriet.

 

cloud city6

Imperiet slår tilbake er en selvsikker, storslått og varm barnefilm, en sjeldenhet av sitt slag. Det er imponerende hvor godt den står på egne ben, uavhengig av resten av serien.

 

 

Er svakt spent på sistefilmen. Vet at den egentlig skulle hete Revenge of the Jedi, før Lucas &Co fant ut at edle jedier er høyt hevet over hevn. Og at det blir mye Jabba The Hut, dobbelthakemonsteret Han Solo skylder penger. Og at jeg kanskje har sett den før, akkurat som Imperiet slår tilbake. Jepp, trodde de første filmene var nye territorier, men skjønner nå at jeg har sett hele smæla tidligere. Det har bare ikke festa seg like godt som hos fansen. For en reise!

Episode IV: Et nytt håp

George Lucas, 1977

I min fjerde intro med gul skråtekst på verdensrom-bakgrunn gjør John Williams’ signaturmusikk fremdeles oppsiktsvekkende lite inntrykk. Hørt som temalåter, synes jeg de noenlunde samtidige lowbrow-slektningene som åpner Falcon Crest og Dynastiet er bedre. Det sier litt om hvor avgjørende det man blir eksponert for i barndommen er. Jeg har sett Star Wars (som Episode IV: A new hope het i sin tid) før, men jeg var i tjuerårene, uten tindrende øyne og sterk identifikasjon med Luke Skywalker.

 

newhope

 

Selve teksten er nesten like forvirrende og tettpakket som jeg har fortvilt over i filmene så langt. Først nå skjønner jeg at det er greia, at det skal være litt vriompeisete space-opera, dette her. Man skulle kanskje tro at teksten i denne filmen forklarte hendelser vi allerede har bevitnet med Anakin &Co, men den gang ei. Greit nok.

 

Gitt at I-III liksom er Det gamle testamentet i denne historien skulle man tro at orginalserien er mer nedpå, menneskelig og realistisk. At den godeste Luke Skywalker er litt Frodo Baggins, en godslig fyr i utgangspunktet langt utenfor intergalaktiske forviklinger og pompøs sentrallyrikk. Men på svært kort tid står han midt i hovedintrigen, han måtte bare miste fosterfamilien sin først. Litt av en søttitallsoppvekst han hadde, forresten. Det virker ikke som om dongeryblusen og sveisen til fostermor Beru Lars er noe fra lenge siden, i en galakse langt unna. Luke er en skikkelig nabogutt-type, og bestisen hans (expendable charachter-alarm!) har bart.

 

superboy

Den unge Kal-El/Clark Kent/Superboy/Supermann i Man of steel

 

 

Barndommen til unge Skywalker har mange likheter med Superboy/Supermann/Clark Kents, begge står sannsynligvis på skuldrene til historien om Moses, gutten som slapp unna undergang og grusomme omstendigheter ved å bli sendt av sted og oppdratt i helt andre omgivelser enn der han kom fra. Men mens Moses trådde sine barnesko hos Farao, har Clark og Luke vokst opp hos hederlige bønder uten andre barn. Det er noe erkeamerikansk over det, Dorothy i Trollmannen fra Oz har en lignende historie selv om hun ikke var like overnaturlig og fremmed til å begynne med.

 

 

En effekt av min måte å se Star Wars på er at man tvinges til å oppleve omstendighetene fra Darth Vaders onde perspektiv. Interessant, men jeg er fortsatt svakt misunnelig på de som så alt dette på den «riktige» måten: For første gang da filmene var flunkende nye. En noenlunde erfaren publikummer i 1977 ville for øvrig ha kommet på det rene med Lukes mystiske opphav på et svært tidlig tidspunkt, pappa Skywalker assosieres med Vader nesten fra andre stund. Og Obi-Wan vet, gjør han ikke det?

 

 

darth-vader-moments

 

 

Darth Vader (har alltid sagt det med norsk uttale og akter å fortsette med det) er for øvrig betydelig mer menneskelig og verbal enn forventet. Trodde han skulle være mer av en gåtefull robot/ond ånd, at Anakins forandring var langt større. Men nei, han snakker og beveger seg som et individ av kjøtt og blod (noen han tross alt er), viser til og med følelser. Han får ikke vist seg i all sin ondskap her, håper på enda større kjiping-takter fra den kanten senere.

 

Jeg oppfatter tonen i Episode IV: A New Hope som adskillig mer distansert og køddete enn i 2000-tallsfilmene. Filmen er et lystig oppkok av forskjelligartede motiver, der elementer fra George Lucas’ egen barndom, bøkene han leste med lommelykt under dyna er hovedingrediensene. (Man kan si akkurat det samme om Indiana Jones som riktignok tok for seg en annen ende av fantasygenren.)

 

Stormtropperne er nazister. Ørkenen virker rappa fra Salvador Dali. Opplegget med en ond rom-keiser som bekjempes av en jovial kar med hjertet på rett sted er 90% Lyn Gordon. Det er fryktelig mye Gandalf i Obi-Wan. Cabaret-stedet med alkoholisert eksil-klientell er Casablanca, og inneholder scenen er hyllest til scifi-klassikeren Childhoods End også, tro? Et romvesen ligner en djevel, akkurat som de som beleirer jorden i Arthur C. Clarkes lesverdige roman fra 1953. (En bargjest ligner på et par testikler, mens bandet ligner penishoder, men det er en annen sak.) Og skurkenes hovedkvarter, bekledning onde, formulerte pompøsitet, masseutryddelsesvåpen og tikkende klokke er ren James Bond.

 

Jepp, Episode IVs største styrke er det man trygt kan kalle «godt humør» og har nok holdt seg bedre enn mange samtidige filmer. Eraserhead, Saturday Night Fever, Annie Hall og Det tause flertall bærer alderen med mer verdighet, Spionen som elsket meg, Smokey and the Bandit og Olsenbanden & Dynamitt-Harry med mindre, for å ta noen eksempler fra 1977.

Spenningen foregår på mikronivå, der I-III hadde for mye overordnet story, savner man de store strukturene i IV. Handlingen er fullstendig lineær, og det foregår aldri ting på to eller flere steder samtidig. Det gjør det enkelt å følge med for målgruppen, som vel er barn fra åtteårsalderen.

 

Actionsekvensene er sjarmerende, men ikke veldig spennende, enten det er snakk om sverdkamper eller romskipjakter. Skulle gjerne sett mer av Darths overlegne pilotegenskaper, forresten. Han var jo en jævel til fly allerede fra syvårsalderen. Den beste scenen foregår i en seriøs dødsfelle av en søplesjakt, med slimete monstre og helter som nesten blir knust av vegger som trekker seg sammen.

 

 

Trash

Sekvensen med en tvilende Luke foran tvillingmånene er heller ikke helt borte.

 

Jeg får deja vu av romfølelsen i flere sekvenser, tror jeg har spilt mer enn ett dataspill som har latt seg inspirere.

 

Seriens omnipotente helligdom, Kraften får endelig en skikkelig forklaring. Den er en slags kosmisk energi som spesielt edle og åndelig mottakelig personer kan bruke til sin fordel. Men det gjelder å bruke den riktig. Filmen har en sterkere religiøs slagside enn de «foregående» Obi-Wan har blitt den reneste misjonær siden sist og Darth beskyldes stadig for fanatisme av sine mer indolente sammensvorne.

 

Våre helter vinner et slag og feirer i omgivelser som sender tankene til den utdødde maya-sivilisasjonen. Men krigen er ikke vunnet. Er det ikke sånn at neste film, Imperiet slår tilbake regnes som den beste og «mørkeste»?

Inn med neste bluray. Ikke lenge igjen. Nå går jeg for gullstandarden.

Episode III: Sithene tar hevn

George Lucas, 2005

 

Trusler, angrep, hevn, håp. Mitt Star Wars-prosjekt.

Episode I: Den skjulte trussel – Den verst tenkelige start.

Episode II: Klonene angriper – Et lite lys

Bare noen minutter inn i Episode III skjer det. Jeg identifiserer min første Star Wars-running gag: Obi-Wan er ikke grusomt glad i, og er kanskje heller ikke påfallende flink til å fly romskip. Det har blitt hintet til tidligere og her kommer payoffen. For første gang i dette prosjektet (det jo det det er) føler jeg meg inkludert, som en del av Star Wars-gjengen.

obiflyr

 

 

Så vennlig stilt var jeg ikke da jeg anmeldte filmen for herrebladet FHM i forbindelse med DVD-lanseringen i september 2005. Dette er IKKE en anmeldelse jeg er stolt av, jeg vet ikke en gang om det kan kalles en anmeldelse. Får skylde på lads-zeitgeist og markeringsbehov (jeg burde ha lært av Klonene-anmeldelsen):

 

 

Star Wars: Episode III –Revenge of the Sith

2

Takk og lov at dette er siste film i George Lucas’ håpløse forsøk på å legge kabal. Kjemisk renset for overraskelser, alle vet tross alt at dette er filmen der Anakin. Skywalker blir til Darth Vader. Hva faen er vitsen?

 

 

Dette var det jeg hadde å melde om Batman Begins i samme utgave, inkonsistenser ahoy:

 

Batman Begins

5

En perfekt film for oss som vokste opp med Lynvingen-tegneserier på det tidlige åttitall. Christian Bale er en god Batman, men showet stjeles av birollene. Se opp for Liam Neeson som martial arts-ekspert! Troverdig på en merkverdig måte

 

 

Urettferdig og dumt, særlig med tanke på at jeg virkelig koste meg litt med 2015-gjensynet av Sithene. Hayden Christensen er overlegent bedre som ond superskurk in spe enn forvirret yngling som sliter med å være god. Og er det bare meg, eller ligner han litt på den norske regissøren og filmprodusenten Thomas Robsahm? Det er ment som en kompliment til begge.

 

Her er mange gode scener: Dialogen mellom Obi-Wan og en skuffet Anakin etter et rådsmøte som ga ham mindre fullmakter enn han trodde er skikkelig audition-materiale, en samtale det hadde vært artig å sett andre tolkninger av. Obi-Wans tragedie minner forresten Harvey Keitels i Reservoir Dogs, han legger sin faderlige beskyttelse over en ung sviker. Det skal bli interessant å se hvordan Alec Guinness’ gestaltning av jedi-ridderen speiler de gale valgene han gjør her.

 

obioganakin

 

Jediene, ja. Langt mer til stede her enn i de to foregående filmene. Organisasjonen har åpenbart latt seg inspirere av Kong Arthur & Co og den minst like sagnomsuste Tempelridderordenen, den Filip den Smukke tok rotta på fredag 13. oktober 1307 og hvis mystikk ikke slutter å fascinere nålevende hemmelige foreninger. Det er logisk at det er Jediene som forvalter og definerer «kraften», den guddommelige energien som er seriens hellige gral, den alle vil ha, den som gjør gode folk gode og onde folk onde. Som Tempelridderne og gjengen til Arthur er jediene litt av en pølsefest, virker ikke som om feminine skapninger fra noen av galaksene får lov å være med.

 

Og apropos esoterisk: Har ikke figurene i dette universet påfallende gammeltestamentlige (eller enda eldre) navn, bare tilsatt en liten japansk dæsj? Obi, Anakin, Padme, Shmii, selv Jar Jar høres ut som noe fra Fjerde Mosebok (eller Gilgamesj). Effekten er epikk og en klar konsistens med åpningsteksten som forteller oss at dette er hendelser som ligger langt tilbake i tid. At “Luke” sender tankene til evangelister og Det nye testamentet er fullstendig logisk i denne sammenhengen.

 

 

Slike tankerekker vitner om en betydeligere bedre film enn de forrige, er det rett og slett slik at Episode III er noe så sjeldent som en undervurdert blockbuster? Et rungende tja! Det er pompøst som ville helvete, særlig når handlingen utspiller seg i et lavalandskap som definitivt har populæroppfatningen av nettopp underverdenen som forbilde. (Minner også mye om ildbrettene til Super Mario).

 

lavahelvete

 

Det er også noen drøye dialoger om kjærlighet mellom Natalie Portman og ett stk. Christensen, som antydet var det nok denne siden av Anakin han flasha på audition, ikke den mer forsiktige og forsagte utgaven fra forrige film. Sverdkampen mellom den fremtidige Vader og hans angrende mentor er heller ikke helt borte, det hele toppes med et klassisk NOOOO! fra førstnevnte som tror han skal dø og dermed er forhindret fra å krype til korset.

 

Episode III er en film om å bli ond, om hvordan overmot, usikkerhet og manipulasjon får en håpefull (og utvalgt!) riddersvenn til å la universets mørke sider få kontroll over seg. Anakins tragedie er hans egen frykt. Han er redd for døden og tillegger sine dystre dømmer for mye mening og regner dem i for høy grad for sanne profetier utenfor hans egen påvirkning.

Det er derfor han tillater innflytelsen fra kraftens mørke side (et fenomen som med fordel kunne vært behørig bedre forklart, regner med litt oppklaring i IV-VI) og lar seg bukke under. Tipper Obi-Wan angrer på at Anakin ble etterlatt levende i flammehavet.

 

Handlingen toucher fint innom arvesynd, og man tar seg igjen å fundere i hvem og hva slags type faren til Anakin kan ha vært.

 

Ellers? De flamske middelalderjævlene er fortsatt med, Jar Jar nesten borte. Sverdkampen med den mangearmede roboten General Grievous er kanskje seriens mest inspirerte (så langt).

 

General-Grievous_c9df9cb5

Den grusomme dybdeskarpheten (folk, gjerne Anakin og Padme som står og prater mens samfulle førti tusen flyvende romfartøyer er nøyaktig like synlige utenfor vinduet) er tilsvarende ille som i resten av denne «innledende» trilogien.

 

 

Episode III var langt fra krise, den utnytter sitt enormt heftige potensiale bedre enn sitt rykte, det vil si et sted rundt 45%.

 

Jeg sliter likevel fortsatt med Lucas’ insistering på at dette er den riktige rekkefølgen å se filmene i.

 

Forventningene til det jeg nå skal se er ganske store. I-III-trilogien har åpenbart ikke ødelagt mystikken til originalfilmene, men i de har nok skapt nye fans mer i kraft av å være en påminner enn å fornye eller revitalisere universet. Det er IV-VI som er The Shit. Jeg har sett den første på halvsliten VHS i min tid, det er vel det hele. Og noe fra en romskipjakt i skogen på svensk TV4 da jeg var tenåring.

Jeg kjenner figurene og har i brorparten av livet mitt visst at «Luke, I am your father»-sekvensen satte evige spor hos de få som oppdaget den i sin samtid. Jeg tror mye av SW-mytologien handler om å sette seg i akkurat den situasjonen, bli tatt på senga av det jeg antar er et faderdrap av passe episke dimensjoner.

 

indianajones

 

(Det var forresten mye far/sønn-problematikk i den tidens popcornfilmer. Indiana Jones’ underkuede forhold til Jones Senior. Supermann/Kal Els seanser med inkarnasjonen av Superpappa/Jor El på Nordpolen. ET, som mer enn noe annet handler om en fraværende farsfigur. Jack Nicholsons berserkgang og sønnens visjoner i Ondskapens hotell. Marty McFlys fraternisering med en ung utgave av sin egen far (+ Ødipus light-tildragelse med moren) i Tilbake til fremtiden. Karate Kid under vingene til Mr. Miyagi. Og Kramer mot Kramer og Gudfaren fra tiåret før.)

 

 

Jeg tror ikke det jeg nå skal se vil forandre livet mitt eller gjøre meg til fan. Men jeg håper å forstå hva all balubaen egentlig handler om. Og at disse filmene fra tre-fire tiår siden holder tidens tann sånn noenlunde. Passer ganske bra å sette seg ned med en historie som heter A new hope.