Trusler, angrep, hevn, håp. Et slag tilbake.

Det er vel en form for selvforsvar eller overlevelsesstrategi. Det kan sikkert kalles research eller nødvendige forberedelser eller sårt tiltrengt voksenopplæring/etterutdanning, men magefølelsen brøler selvforsvar. Kan man egentlig være 38 år gammel, ha jobbet med film og filmkritikk siden nittitallet uten å ha full oversikt over Star Wars-katalogen?

 

(Jada, det har egentlig funka helt fint, skal ikke nekte på det. )

 

Hvordan kan det skje? Prepubertal motstand mot scifi? Nix, var glad i  Lyn Gordon, både som biserie i Fantomet og i bokform.

 

Samfunnet, med sin ujevne fordeling av kapital og teknologi har som vanlig skylda: Jeg vokste opp i et hjem uten videospiller og var dermed avskåret fra mange av den slags syndige tildragelser i utgangspunktet. Vi leide moviebox og så filmer på tv og kino, men et forpliktende univers og mytologi som i Star Wars er avhengig av kontinuiteten og gjentakelsen hjemmespilleren, VHS eller andre avspillere kunne tilby. Var dessuten yngre enn målgruppen og hadde ingen eldre søsken eller andre lederskikkelser rundt meg som misjonerte. Jeg tror, nesten helt uironisk, at jeg har klatra mer i trær enn de fleste SW-fans. Men dømmer dere ikke.

 

Star Wars var aldri en del av oppveksten, heller ikke E. T. (uttales E-TE). Tror til og jeg med blanda Yoda og ET som barn, noe som slett ikke er rart gitt at begge intergalaktiske gladlakser skapt av de samme folka, for de samme folka, på samme tid. Er det ikke noe med at ET hilser på en Yoda-kledd Halloweendeltaker, forresten?

 

Men jeg visste jo om Star Wars, som barn trodde jeg serien handlet mest om den hårete Chewbakka, for en åtteåring er han den mest iøynefallende skikkelsen. Jeg var fascinert av en SW-annonse på baksiden av en utgave av Superserien, et kortlivd blad med 50/50 Supermann og Lynvingen. Det må ha vært for actionfigurer eller tegneserien, 2015-googling forteller meg at utgaven med Lynvingen mot Morder Croc kom ut et år at Jediridderen vender tilbake hadde premiere i Norge.

superserien2

 

 

Yoda og Chewbakka, ja. Vet jo hvem de er, kjenner jo de fleste «karakterene» i dette universet. Men har ikke sett alle filmene, bare de to siste i embeds medfør. Og deler av originalserien, uten at det har festet seg sterkt. Mer om det senere. Vet ikke helt hva kloner eller sither er, men har ca 70% koll på jedis.

 

Da jeg som 25-årig, fersk og temmelig eplekjekk anmelder skulle ta for meg Episode II: Klonene Angriper for ungdomsprogrammet Sone2s nettsider i 2002 så det slik ut:

 

 


Star Wars Episode II -Klonene angriper

Sjarm, spenning og entusiasme er tre ikke helt
uvesentlig elementer ved en vellykket eventyrfilm. Den
femte Star Wars-filmen (eller kapittel to, for å være
korrekt) mangler samtlige. Tråden tas opp fra Episode
1 og denne gangen følger vi den kommende Darth Vader i
den boyband-aktige Hayden Christensens skikkelse.

(Unge Christensens gjennombrudd har forøvrig allerede
fått norske tabloidjournalister til å påpeke hans
norske avstamning. Slutt med det der, journalister!)

Det bittelille som minner om et originalt manus
forsvinner totalt i kaskader av eksplosjoner,
romskipjakter, uhyre komplisert interplanetarisk
politikk, og en særdeles platt, blaut og vassen
kjærlighetshistorie. Riktignok er Star Wars Episode II
feiende flott å se på, men når mangelen på fremdrift
og spenning er så påfallende er den ikke i nærheten av
å engasjere. Dialogen er traurig, karakterene kommer
først og fremst med konkrete saksopplysninger, noe som
får meg til å savne personer som Harrison Fords

kynisksjarmerende Han Solo. Og det er ikke eneste
irriterende med disse nye filmene

Den episke storheten vi husker fra de tre første
(eller neste, hvis du vil være vanskelig) glimrer
nemlig også med sitt fravær. Dermed gir tilskueren i
høy grad beng i om universet går under eller ikke, og
det var vel ikke meningen?

Hvis du fremdeles vurderer å se Episode II, er det
kanskje fordi jeg enda ikke har nevnt hvordan den
gjennomgående datasaanimasjonen bidrar til å gjøre
dette en til en steril, kald og ikke minst kjedelig
affære, uten den organiske godheten (eller ondskapen,
for den saks skyld) som bør kjennetegne genren. I
tillegg er den altfor lang.

Og Star Wars-fans: Dette er ingenting å tilbringe en
uke i kø for. Det burde dere ha skjønt etter den enda
mer irriterende Episode 1. Det må da være viktigere og
bedre ting å engasjere seg i enn dette.

Terningkast 2

 

 

 anakinogpadme

 

Det avsluttende utfallet mot fansen er usympatisk og aggressivt og jeg beklager det i dag. Men da det haglet inn med trusler og hat fra entusiastene, syntes jeg det var litt kult, en anmelders adelsmerke, liksom. Skrev denne innrømmelsen til en over gjennomsnittet velformulert klager:

 

 

> Jeg er tilbøyelig til å be de som står dagevis i kø om
> å skaffe seg et liv, men det er med glimt i øyet, og
> ikke alvorlig ment. Grensen mellom engasjement og
> autisme er som kjent flytende, og jeg tror de fleste
> SW-fans faktisk liker å få litt pepper for interessen.
> Det har dessuten en veldig sammensveisende effekt.
> SW-fans mot røkla, liksom. Hvis noen lar seg fornærme
> må jeg  igjen understreke at det ikke er alvorlig
> ment.

 

 

Var dessuten i en slags debatt med dokumentarist og SW-fan Even Benestad på Absolutt Underholdning, en av mine svært få tv-opptredener i nærheten av prime time.

 

Verre er det at anmeldelsen mer enn antyder at jeg hadde et forhold til serien:

 

«…kynisksjarmende Han Solo», «…den episke storheten fra de tidligere filmene».

Ganske feig planke-gambling fra en som bare hadde sett deler av originalserien, langt mindre den med Jar Jar Bings fra noen år før. I 1999 virket det helt usannsynlig lame-ass å være i 20-årene og Star Wars-interessert, i dag er det en selvfølge at «alle» digger og har digga dette universet, det er liksom en del av mytologien. Da den romantiske situasjonskomedien Friends (en serie uten særlig nerde-following i dag) hadde en episode der Rachel kledde seg ut som prinsesse Leia, virket det som en sær, fetisj-aktig lek med noe (unnskyld billigheten) eldgammelt fra en annen galakse, nå snakker vi allemannseie, der folk nesten knives om å ha mest peiling. Alle vil med andre ord være Ross, sånn var det ikke da serien ble sendt.

 

friendsleia

 

 

 

Jeg føler meg utenfor, i en blanding av ubehagelig fan-misunnelse (MULIGENS mer om det i et senere innlegg) og overlegen (men skjør, rognebær-rasjonaliserende) «lite ikke jeg gir faen i hele kostebinderiet»-innstilling, en holdning jeg etter beste evne skal sette på prøve. Hjertet skal åpnes, for å si det med Madonna.

 

Ok, det har vært betimelig med en Revenge of the jocks i lang, lang tid, men med èn ny SW-film i året frem til 2020 er det vel bare å gi opp, innrømme at nerdene har vunnet.

 

Og når man ikke kan slå dem, hva gjør man da? Forsvarer og tilslutter, i samme vending: Fyrer opp Facebook, låner Blurayboks av selvsamme Even Benestad. På tide å se hele smæla, i rekkefølgen Sir Lucas har bestemt med sine romertall. Det er for sent å bli fan, innser det. Men skråsikker ekspert, med bakgrunn for egne meninger, javisst.

swface

 

 

Når The Force Awakens treffer kinoene vil jeg være forberedt. Hver film skal sees og skrives om, med minimal, aller helst ingen forstyrrende assistanse fra google, wikipedia og imdb. Observasjonene skal være mine egne, og jeg blir sikkert bare sur og demotivert av å finne tusen folk på internett som har sett og ment det samme. Lover altså ikke å være original, men å gå inn i dette prosjektet med mitt eget perspektiv og være ærlig med det jeg ser.

 

Det er bare å hoppe i det. I kveld skal jeg bli kjent med Jar Jar Binks.

 

 

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s