Episode III: Sithene tar hevn

George Lucas, 2005

 

Trusler, angrep, hevn, håp. Mitt Star Wars-prosjekt.

Episode I: Den skjulte trussel – Den verst tenkelige start.

Episode II: Klonene angriper – Et lite lys

Bare noen minutter inn i Episode III skjer det. Jeg identifiserer min første Star Wars-running gag: Obi-Wan er ikke grusomt glad i, og er kanskje heller ikke påfallende flink til å fly romskip. Det har blitt hintet til tidligere og her kommer payoffen. For første gang i dette prosjektet (det jo det det er) føler jeg meg inkludert, som en del av Star Wars-gjengen.

obiflyr

 

 

Så vennlig stilt var jeg ikke da jeg anmeldte filmen for herrebladet FHM i forbindelse med DVD-lanseringen i september 2005. Dette er IKKE en anmeldelse jeg er stolt av, jeg vet ikke en gang om det kan kalles en anmeldelse. Får skylde på lads-zeitgeist og markeringsbehov (jeg burde ha lært av Klonene-anmeldelsen):

 

 

Star Wars: Episode III –Revenge of the Sith

2

Takk og lov at dette er siste film i George Lucas’ håpløse forsøk på å legge kabal. Kjemisk renset for overraskelser, alle vet tross alt at dette er filmen der Anakin. Skywalker blir til Darth Vader. Hva faen er vitsen?

 

 

Dette var det jeg hadde å melde om Batman Begins i samme utgave, inkonsistenser ahoy:

 

Batman Begins

5

En perfekt film for oss som vokste opp med Lynvingen-tegneserier på det tidlige åttitall. Christian Bale er en god Batman, men showet stjeles av birollene. Se opp for Liam Neeson som martial arts-ekspert! Troverdig på en merkverdig måte

 

 

Urettferdig og dumt, særlig med tanke på at jeg virkelig koste meg litt med 2015-gjensynet av Sithene. Hayden Christensen er overlegent bedre som ond superskurk in spe enn forvirret yngling som sliter med å være god. Og er det bare meg, eller ligner han litt på den norske regissøren og filmprodusenten Thomas Robsahm? Det er ment som en kompliment til begge.

 

Her er mange gode scener: Dialogen mellom Obi-Wan og en skuffet Anakin etter et rådsmøte som ga ham mindre fullmakter enn han trodde er skikkelig audition-materiale, en samtale det hadde vært artig å sett andre tolkninger av. Obi-Wans tragedie minner forresten Harvey Keitels i Reservoir Dogs, han legger sin faderlige beskyttelse over en ung sviker. Det skal bli interessant å se hvordan Alec Guinness’ gestaltning av jedi-ridderen speiler de gale valgene han gjør her.

 

obioganakin

 

Jediene, ja. Langt mer til stede her enn i de to foregående filmene. Organisasjonen har åpenbart latt seg inspirere av Kong Arthur & Co og den minst like sagnomsuste Tempelridderordenen, den Filip den Smukke tok rotta på fredag 13. oktober 1307 og hvis mystikk ikke slutter å fascinere nålevende hemmelige foreninger. Det er logisk at det er Jediene som forvalter og definerer «kraften», den guddommelige energien som er seriens hellige gral, den alle vil ha, den som gjør gode folk gode og onde folk onde. Som Tempelridderne og gjengen til Arthur er jediene litt av en pølsefest, virker ikke som om feminine skapninger fra noen av galaksene får lov å være med.

 

Og apropos esoterisk: Har ikke figurene i dette universet påfallende gammeltestamentlige (eller enda eldre) navn, bare tilsatt en liten japansk dæsj? Obi, Anakin, Padme, Shmii, selv Jar Jar høres ut som noe fra Fjerde Mosebok (eller Gilgamesj). Effekten er epikk og en klar konsistens med åpningsteksten som forteller oss at dette er hendelser som ligger langt tilbake i tid. At “Luke” sender tankene til evangelister og Det nye testamentet er fullstendig logisk i denne sammenhengen.

 

 

Slike tankerekker vitner om en betydeligere bedre film enn de forrige, er det rett og slett slik at Episode III er noe så sjeldent som en undervurdert blockbuster? Et rungende tja! Det er pompøst som ville helvete, særlig når handlingen utspiller seg i et lavalandskap som definitivt har populæroppfatningen av nettopp underverdenen som forbilde. (Minner også mye om ildbrettene til Super Mario).

 

lavahelvete

 

Det er også noen drøye dialoger om kjærlighet mellom Natalie Portman og ett stk. Christensen, som antydet var det nok denne siden av Anakin han flasha på audition, ikke den mer forsiktige og forsagte utgaven fra forrige film. Sverdkampen mellom den fremtidige Vader og hans angrende mentor er heller ikke helt borte, det hele toppes med et klassisk NOOOO! fra førstnevnte som tror han skal dø og dermed er forhindret fra å krype til korset.

 

Episode III er en film om å bli ond, om hvordan overmot, usikkerhet og manipulasjon får en håpefull (og utvalgt!) riddersvenn til å la universets mørke sider få kontroll over seg. Anakins tragedie er hans egen frykt. Han er redd for døden og tillegger sine dystre dømmer for mye mening og regner dem i for høy grad for sanne profetier utenfor hans egen påvirkning.

Det er derfor han tillater innflytelsen fra kraftens mørke side (et fenomen som med fordel kunne vært behørig bedre forklart, regner med litt oppklaring i IV-VI) og lar seg bukke under. Tipper Obi-Wan angrer på at Anakin ble etterlatt levende i flammehavet.

 

Handlingen toucher fint innom arvesynd, og man tar seg igjen å fundere i hvem og hva slags type faren til Anakin kan ha vært.

 

Ellers? De flamske middelalderjævlene er fortsatt med, Jar Jar nesten borte. Sverdkampen med den mangearmede roboten General Grievous er kanskje seriens mest inspirerte (så langt).

 

General-Grievous_c9df9cb5

Den grusomme dybdeskarpheten (folk, gjerne Anakin og Padme som står og prater mens samfulle førti tusen flyvende romfartøyer er nøyaktig like synlige utenfor vinduet) er tilsvarende ille som i resten av denne «innledende» trilogien.

 

 

Episode III var langt fra krise, den utnytter sitt enormt heftige potensiale bedre enn sitt rykte, det vil si et sted rundt 45%.

 

Jeg sliter likevel fortsatt med Lucas’ insistering på at dette er den riktige rekkefølgen å se filmene i.

 

Forventningene til det jeg nå skal se er ganske store. I-III-trilogien har åpenbart ikke ødelagt mystikken til originalfilmene, men i de har nok skapt nye fans mer i kraft av å være en påminner enn å fornye eller revitalisere universet. Det er IV-VI som er The Shit. Jeg har sett den første på halvsliten VHS i min tid, det er vel det hele. Og noe fra en romskipjakt i skogen på svensk TV4 da jeg var tenåring.

Jeg kjenner figurene og har i brorparten av livet mitt visst at «Luke, I am your father»-sekvensen satte evige spor hos de få som oppdaget den i sin samtid. Jeg tror mye av SW-mytologien handler om å sette seg i akkurat den situasjonen, bli tatt på senga av det jeg antar er et faderdrap av passe episke dimensjoner.

 

indianajones

 

(Det var forresten mye far/sønn-problematikk i den tidens popcornfilmer. Indiana Jones’ underkuede forhold til Jones Senior. Supermann/Kal Els seanser med inkarnasjonen av Superpappa/Jor El på Nordpolen. ET, som mer enn noe annet handler om en fraværende farsfigur. Jack Nicholsons berserkgang og sønnens visjoner i Ondskapens hotell. Marty McFlys fraternisering med en ung utgave av sin egen far (+ Ødipus light-tildragelse med moren) i Tilbake til fremtiden. Karate Kid under vingene til Mr. Miyagi. Og Kramer mot Kramer og Gudfaren fra tiåret før.)

 

 

Jeg tror ikke det jeg nå skal se vil forandre livet mitt eller gjøre meg til fan. Men jeg håper å forstå hva all balubaen egentlig handler om. Og at disse filmene fra tre-fire tiår siden holder tidens tann sånn noenlunde. Passer ganske bra å sette seg ned med en historie som heter A new hope.

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s