Episode IV: Et nytt håp

George Lucas, 1977

I min fjerde intro med gul skråtekst på verdensrom-bakgrunn gjør John Williams’ signaturmusikk fremdeles oppsiktsvekkende lite inntrykk. Hørt som temalåter, synes jeg de noenlunde samtidige lowbrow-slektningene som åpner Falcon Crest og Dynastiet er bedre. Det sier litt om hvor avgjørende det man blir eksponert for i barndommen er. Jeg har sett Star Wars (som Episode IV: A new hope het i sin tid) før, men jeg var i tjuerårene, uten tindrende øyne og sterk identifikasjon med Luke Skywalker.

 

newhope

 

Selve teksten er nesten like forvirrende og tettpakket som jeg har fortvilt over i filmene så langt. Først nå skjønner jeg at det er greia, at det skal være litt vriompeisete space-opera, dette her. Man skulle kanskje tro at teksten i denne filmen forklarte hendelser vi allerede har bevitnet med Anakin &Co, men den gang ei. Greit nok.

 

Gitt at I-III liksom er Det gamle testamentet i denne historien skulle man tro at orginalserien er mer nedpå, menneskelig og realistisk. At den godeste Luke Skywalker er litt Frodo Baggins, en godslig fyr i utgangspunktet langt utenfor intergalaktiske forviklinger og pompøs sentrallyrikk. Men på svært kort tid står han midt i hovedintrigen, han måtte bare miste fosterfamilien sin først. Litt av en søttitallsoppvekst han hadde, forresten. Det virker ikke som om dongeryblusen og sveisen til fostermor Beru Lars er noe fra lenge siden, i en galakse langt unna. Luke er en skikkelig nabogutt-type, og bestisen hans (expendable charachter-alarm!) har bart.

 

superboy

Den unge Kal-El/Clark Kent/Superboy/Supermann i Man of steel

 

 

Barndommen til unge Skywalker har mange likheter med Superboy/Supermann/Clark Kents, begge står sannsynligvis på skuldrene til historien om Moses, gutten som slapp unna undergang og grusomme omstendigheter ved å bli sendt av sted og oppdratt i helt andre omgivelser enn der han kom fra. Men mens Moses trådde sine barnesko hos Farao, har Clark og Luke vokst opp hos hederlige bønder uten andre barn. Det er noe erkeamerikansk over det, Dorothy i Trollmannen fra Oz har en lignende historie selv om hun ikke var like overnaturlig og fremmed til å begynne med.

 

 

En effekt av min måte å se Star Wars på er at man tvinges til å oppleve omstendighetene fra Darth Vaders onde perspektiv. Interessant, men jeg er fortsatt svakt misunnelig på de som så alt dette på den «riktige» måten: For første gang da filmene var flunkende nye. En noenlunde erfaren publikummer i 1977 ville for øvrig ha kommet på det rene med Lukes mystiske opphav på et svært tidlig tidspunkt, pappa Skywalker assosieres med Vader nesten fra andre stund. Og Obi-Wan vet, gjør han ikke det?

 

 

darth-vader-moments

 

 

Darth Vader (har alltid sagt det med norsk uttale og akter å fortsette med det) er for øvrig betydelig mer menneskelig og verbal enn forventet. Trodde han skulle være mer av en gåtefull robot/ond ånd, at Anakins forandring var langt større. Men nei, han snakker og beveger seg som et individ av kjøtt og blod (noen han tross alt er), viser til og med følelser. Han får ikke vist seg i all sin ondskap her, håper på enda større kjiping-takter fra den kanten senere.

 

Jeg oppfatter tonen i Episode IV: A New Hope som adskillig mer distansert og køddete enn i 2000-tallsfilmene. Filmen er et lystig oppkok av forskjelligartede motiver, der elementer fra George Lucas’ egen barndom, bøkene han leste med lommelykt under dyna er hovedingrediensene. (Man kan si akkurat det samme om Indiana Jones som riktignok tok for seg en annen ende av fantasygenren.)

 

Stormtropperne er nazister. Ørkenen virker rappa fra Salvador Dali. Opplegget med en ond rom-keiser som bekjempes av en jovial kar med hjertet på rett sted er 90% Lyn Gordon. Det er fryktelig mye Gandalf i Obi-Wan. Cabaret-stedet med alkoholisert eksil-klientell er Casablanca, og inneholder scenen er hyllest til scifi-klassikeren Childhoods End også, tro? Et romvesen ligner en djevel, akkurat som de som beleirer jorden i Arthur C. Clarkes lesverdige roman fra 1953. (En bargjest ligner på et par testikler, mens bandet ligner penishoder, men det er en annen sak.) Og skurkenes hovedkvarter, bekledning onde, formulerte pompøsitet, masseutryddelsesvåpen og tikkende klokke er ren James Bond.

 

Jepp, Episode IVs største styrke er det man trygt kan kalle «godt humør» og har nok holdt seg bedre enn mange samtidige filmer. Eraserhead, Saturday Night Fever, Annie Hall og Det tause flertall bærer alderen med mer verdighet, Spionen som elsket meg, Smokey and the Bandit og Olsenbanden & Dynamitt-Harry med mindre, for å ta noen eksempler fra 1977.

Spenningen foregår på mikronivå, der I-III hadde for mye overordnet story, savner man de store strukturene i IV. Handlingen er fullstendig lineær, og det foregår aldri ting på to eller flere steder samtidig. Det gjør det enkelt å følge med for målgruppen, som vel er barn fra åtteårsalderen.

 

Actionsekvensene er sjarmerende, men ikke veldig spennende, enten det er snakk om sverdkamper eller romskipjakter. Skulle gjerne sett mer av Darths overlegne pilotegenskaper, forresten. Han var jo en jævel til fly allerede fra syvårsalderen. Den beste scenen foregår i en seriøs dødsfelle av en søplesjakt, med slimete monstre og helter som nesten blir knust av vegger som trekker seg sammen.

 

 

Trash

Sekvensen med en tvilende Luke foran tvillingmånene er heller ikke helt borte.

 

Jeg får deja vu av romfølelsen i flere sekvenser, tror jeg har spilt mer enn ett dataspill som har latt seg inspirere.

 

Seriens omnipotente helligdom, Kraften får endelig en skikkelig forklaring. Den er en slags kosmisk energi som spesielt edle og åndelig mottakelig personer kan bruke til sin fordel. Men det gjelder å bruke den riktig. Filmen har en sterkere religiøs slagside enn de «foregående» Obi-Wan har blitt den reneste misjonær siden sist og Darth beskyldes stadig for fanatisme av sine mer indolente sammensvorne.

 

Våre helter vinner et slag og feirer i omgivelser som sender tankene til den utdødde maya-sivilisasjonen. Men krigen er ikke vunnet. Er det ikke sånn at neste film, Imperiet slår tilbake regnes som den beste og «mørkeste»?

Inn med neste bluray. Ikke lenge igjen. Nå går jeg for gullstandarden.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s