Krig og kontrovers

Hvorfor blir det alltid autensitets-diskusjon rundt norske filmer fra andre verdenskrig?  Og hvor nyanserte er filmhistoriene fra okkupasjonen?

I drøye femten år etter krigen var filmene preget av konsensus, de var nasjonsbyggende fellesfortellinger med høye krav til autensitet og patriotisme. Merkelappen «heroisk realisme», et begrep fra Gunnar Iversen og Trond Olav Svendsens Okkupasjonsdramaene – fem år slik vi har sett dem på film føles svært dekkende. Filmene var ensrettede, uten særlig menneskelig dybde og hadde gjerne samme dokumentaristiske tone som Filmavisen. Kampen om tungtvannet (1948) var for eksempel utstyrt med tekstplakater, kart og dokumentarklipp for å forsikre publikum om dens dype rotfeste i virkeligheten.

– Det ser ut til skje en endring på 1960-tallet, kanskje med Arne Skouens film Kalde spor, sier Øivind Hanche, forskningsbibliotekar i Nasjonalbibliotekets avdeling for film og kringkasting.

– Før det TROR jeg at det absolutt ikke var noe problem med framstillingen, og at både regissører, manusforfattere og virkelige helter stort sett var samstemte i hvordan man skulle presentere krigen på film

 

UBESTIKKELIG SANNDRUHET

Kalde spor (1962) var Arne Skouens fjerde og siste film om okkupasjonen og hadde en roligere, mer psykologisk tone enn man forbandt med genren. I svimlende naturbilder uten musikk prøver Toralf Maurstad å bearbeide fatale valg under krigen femten år tidligere. Aftenposten roste Skouen for sin «ubestikkelige sanndruhet» som okkupasjons-skildrer i sin anmeldelse og applauderte den nye filmens «dypere perspektiv» og «dikteriske flukt».

 

kaldespor

 

Filmkritiker Haavard Haavardsholm i Arbeiderbladet var skeptisk til den «illusjons-ødeleggende» historien og brukte mye spalteplass på å stemple Maurstads rollefigur som sinnsforvirret. Traumene hans er «vage og ubestemte», anmelderen viser ingen vilje til å forstå hovedpersonens dissonans over egne gjerninger under krigen. Mens motspillerne Alf Malland og Henny Moan «…illuderer bra som de to som har greid å legge krigen bak seg og gå videre.»
Dagbladet mente på sin side at «det er grunn til å se med skepsis på dem som maser om at ‘vi må bli ferdige med krigen’» og gjorde akt på filmens gjengivelse av fjellnaturen i «adagio tempo».

 

SABOTERT AV MOTSTANDSFOLK

Bente Erichsens Over grensen fra 1987 delte ikke filmkritikerne på samme måte. Den ble omtalt som hederlig og verdig, men for forsiktig og nøktern og fattig på følelser. Den svekkes av «personvern og advokater», skrev Per Haddal i Aftenposten. Men filmen om det jødiske ekteparet Feldmann som ble drept av norske grenseloser i Trøgstad i 1943 vakte motstand og debatt fra annet hold. I følge Iversens og Svendsens bok ble arbeidet med filmen sabotert av både motstandsmenn og okkupasjonshistorikere og en rettstvist endte med at Erichsen ikke fikk lov til å kalle filmen «Feldmannsaken» eller navngi stedet der drapene fant sted.

 

Det var ikke stemning for å nyansere motstandsarbeidet eller problematisere det ensidige og mytologiske etterkrigs-glansbildet av gode nordmenns tapre kamp under okkupasjonen. Og Over grensen er langt fra «heroisk realisme» den er stilisert i formen, med et noir-aktig og sørgmodig jazz-soundtrack. Filmen utløste en røff meningsutveksling i Verdens Gangs debattsider i kjølvannet av et intervju med Arild Feldborg. Feldborg, som selv ble loset over grensen under krigen æret de norske grensevaktene, men berømmet filmens fokus på de råtne eplene blant dem.

leserbrev
«Etter å ha sett Over grensen er jeg ikke tvil om at det dreide seg om et rent rovmord på det jødiske ekteparet. Men dette var èn historie, som selvfølgelig ikke var representativ for alt annet som skjedde. At de tiltalte til syvende sist ble frikjent, ser jeg mer som et resultat av at vi mentalt fortsatt var i krig da rettssaken fant sted», sa Feldborg og la til at antisemittismen nok var større i Norge enn i Sverige og Danmark under krigen.
I uker senere raste leserbrevskrivere mot å gi en film denne type bevisbyrde og Over grensen regnes fremdeles som en av de mer kontroversielle norske krigsfilmene.

I denne sammenhengen er det interessant å notere at de lenge bebudete filmbiografiene om NS-torturisten Henry Rinnan (i regi av Anders T. Andersen) og ministerpresident Vidkun Quisling (som skal produseres av Friland) sliter med finansiering og stadig blir satt på vent. Er historiene om nordmennene som valgte feil side fremdeles for brennbare? Når er tiden egentlig moden for en problemorientert blockbuster som den tyske Hitler-skildringen Der Untergang (2004). Eller høybudsjetts-beskrivelser av krigens meningsløse grusomheter som Redd Menig Ryan (1998)?

 

 

 

NASJONALFILM

Det siste tiåret synes stridighetene om filmer fra okkupasjonsårene uansett å ha eskalert. Håkon Gundersens Svik (bildet) fra 2009, en thriller om norske krigsprofitører ble riktignok aldri noe massefenomen og satte følgelig ikke i gang den ønskelige meningsutvekslingen.

 

Svik

Svik, 2009

Men gigantsuksessen Max Manus (en «nasjonalfilm», ifølge VGs Jon Selås) fra året før fikk både historikere og andre kverulanter på kamparenaen.
Mens anmeldere og krigsveteraner var fornøyde med filmen, mente historiker og Gatas Parlament-pappa Lars Borgersrud at den fordreide krigshistorien, attpåtil med konsulenthjelp fra Hjemmefrontmuseet og direktør Arnfinn Moland.
«Et gjennomgangstema i denne filmen er Max Manus sin innsats under Vinterkrigen i Finland. Vi ser hvordan han stormer fram, skyter ned russiske soldater mens bombene drønner rundt oss. Vi ser også hvordan han dreper en russisk soldat med en kniv. Denne åpningsscenen kommer igjen som flashback gjennom hele filmen. Noe av traumet som personen Max Manus levde med under krigen skal tilsynelatende stamme fra dette. Og dette har direktøren ved Hjemmefrontsmuseet godkjent. Problemet er at dette bare er tøv; Max Manus var aldri i kamp i Finland», sa Borgersrud til NRK to dager etter filmens premiere i desember 2008.

 

KOMMERSIELLE HENSYN?

Moland svarte på kritikken ved å vise til både tidsvitner og filmskapernes ønsker om drama. Og at man hadde dekning for at trefningene i Finland kunne ha skjedd.

Wikipedia-artikkelen om Max Manus lister for øvrig opp 23 punkter med feil, unøyaktigheter og anakronismer. Her beskyldes filmen (blant mye annet) for gale dialekter og tiltaleformer, fiktive møter, utelatte motstandsfolk, unøyaktige tyskere og for å overdrive dramatikken i flere aksjoner.
– Regissørene viser gjerne til “kunstneriske hensyn” når de skal forsvare valgene sine. Gjerne det, men det er jo påfallende hvordan de kunstneriske hensynene ligner på de kommersielle, sier historiker Ivo de Figueiredo og viser til hvordan Morten Tyldum ville ha oss til å gråte under rulleteksten til The Imitation Game selv om historien om Alan Turing avvek sterkt fra hvordan den fremstilles i filmen.

KIÒSKVELTERENS TRANGHET

 

figueiredo-ivo-de

Ivo de Figueiredo

 

– Trenden med filmer som er “based on a true story” er sterk for tiden. Jeg tror det har å gjøre med det generelle virkelighetssuget i kulturen. Problemet er at vi, i motsetning til på Shakespeare og Ibsens tid, ikke har noen meningsfulle narrative former for slike historier. Til det kommer at film er et massemedium, og resultatet er gjerne at virkeligheten presses inn i blockbusterens former. Der er det trangt. Vi ser noe av det samme i litteraturen, men her er formfriheten langt større. Hvis det er sånn at vår tids høyt utdannede, kunnskapstørste mennesker har et virkelighetssug som ikke tilfredsstilles innenfor den tradisjonelle fiksjonskontrakten, vil mange føle seg snytt når de støter på lettvinte fiksjonsløsninger i historier om virkeligheten.

VIRKELIGHETENS POTENSIALE

– Fra hvilke hold kommer klagene? Fra folk med markeringsbehov?

– Kritikken kan komme fra akademikere og eksperter, og her er vektleggingen av korrekthet ofte så stor at man fristes til å sympatisere med filmfolkene; en viss forståelse for filmsjangeren må man tross alt ha. På den annen side tror jeg mange filmskapere undervurderer både ekspertene og virkelighetens potensiale; man er mest opptatt av filmfortellingens lover, og trekker inn eksperten for å “sjekke fakta” til slutt. Alternativet måtte være i større grad å la filmfortellingen springe ut av virkeligheten, binde seg til masten, og se hvilke nye fortellermåter som da kan oppstå.

DJEVELEN I DETALJENE

– Andre ganger kommer kritikken fra amatørekspertene, særlig i krigsfilmer, fortsetter de Figueiredo, som selv har beskjeftiget seg med både okkupasjonstid og rettsoppgjør

– I kjølvannet av Kampen om tungtvannet-serien ble det en liten debatt i Aftenposten da en innsender protesterte på fremstillingen av flyduren til de britiske jagerflyene som bombet Rjukan. Den lå visstnok noen toner for høyt for denne typen fly. Regissøren ristet på hodet over utspillet, men jeg tror filmskapere skal omfavne folk som dette. Den intense interessen for detaljer og lokale forhold som finnes der ute, er jo nettopp utslag av den historieinteressen som gjør slike filmer populære. I tillegg kommer selvsagt mennesker som er personlig berørt av den historiske fremstillingen, ektefeller og etterkommere. Her finnes det ingen quickfix, dialog og redelighet er viktig. De samme etiske prinsippene her gjelder som i kunsten (ikke forskningen) for øvrig. Men igjen, når de kunstneriske hensynene er identiske med de kommersielle, står man svakere. Det er liten trøst for Herman Watzingers datter at faren hennes blir fremstilt som en feiging i Kon Tiki-filmen fordi historien var for kjedelig uten en slik karakter.

– Hva sier samtidige andre verdenskrigsfilmer om vår egen tid? Hvordan tror du en film som f eks Max Manus vil bli vurdert av historikere om tredve år?

maxm

– Historien som fortelles i Max Manus-filmen er fullstendig anakronistisk. Den kunne like gjerne ha vært skrevet i 1950; ingenting av bearbeidingen og nyanseringene av okkupasjonstiden som har funnet sted de siste sytti årene er sporbare her. Om tretti år kommer filmen til å bli tolket som et utslag av nordmenns hang til forsinket nasjonsbygging på 2000-tallet. Forhåpentligvis kan de forklare fenomenet, selv er jeg blank.

Kilde: Okkupasjonsdramaene : fem år slik vi har sett dem på film (Iversen og Svendsen 1995)

Takk til Nasjonalbiblioteket ved Øivind Hanche for tilgang til avisarkivet.

Advertisements