Episode II: Klonene angriper

George Lucas, 2002

 

Puh, dette var noe annet. Det fiffige åpningsbildet der skråteksten (fortsatt vrien å forstå) i verdensrommet viser seg å foregå rett under en diger klode setter straks en annen standard enn den gresselige Phantom Menace, helt seriøst en av de verste filmopplevelsene jeg noensinne har hatt. Og den helt klart kjipeste hjemme hos meg selv.

 

Noe av det bedre med Episode I, og da snakker jeg ikke om noe lyspunkt, bare et øyeblikk som var mindre mørkt enn resten, må være sekvensen med den dataanimerte fisken, den som ikke hadde noe med handlingen ellers å gjøre. Den mest surrete og usjarmerende handlingen i filmhistorien, tror jeg.

 

Nevnte åpningstekst borger for mer surr. Men:

image

Trusler, angrep, hevn håp. Mitt prosjekt

 

 

I Episode II har Lucas &Co vært kloke nok til å gi historien form av en krimgåte, der Obi-Wan må finne ut hvem som prøver å drepe Padme eller Amidala eller hva nå Natalie Portmans prinsesse /senator egentlig heter.

 

© Lucasfilm Ltd. & TM. All Rights Reserved.

 

Det er ti år senere og Anakin ser ut (for å nesten-sitere meg selv, utbredt kritikeruvane) som han kunne glidd rett inn i N*Sync, Boyzone, Westlife og kanskje til og med Backstreet Boys. Clinonym-tenner, sminke, streitingsveis med en «individuell vri», stor arroganse og selvrettferdighet. Man begynner å ane konturene av den overordnede historien: Gutten som valgte mørket og ble en av verdenshistoriens fem-seks best kjente filmskurker. Skal man heie på ham?

 

 

Utfordringen er at vi kjenner utfallet, problemet er at Hayden Christensens begrensninger som skuespiller (reagerer for tidlig i dialoger, mangler karisma og nyanser, elendig kjemi med Natalie Portman) gjør det vrient å føle sympati for de menneskelige sidene Anakin tross alt besitter. Vi blir fortalt at han er ukontrollert betatt av Padme, men vi ser eller føler det aldri.

Forbehold: Jeg kjenner ikke originalserien veldig godt, har vel i grunnen bare sett den første, og knapt nok det. Biter kan falle på plass. Jeg håper det. Det er derfor jeg gjør dette.

 

Klonene…  har betydelig mer sjarm enn sin nitriste forgjenger, det skulle liksom bare mangle. Scenen med morder-ormene tangerer spennende, det samme med den påfølgende jakten der Obi-Wan og Anakin er tjommis i et cadillac-lignende flyvefartøy. Ewan McGregor er betydelig tryggere og mer inspirert som jedi og med et skjegg som ser påfallende mer 2012 enn 2002 ut.

 

© Lucasfilm Ltd. & TM. All Rights Reserved.

 

Dessuten har handlingen en effektiv motor i det nevnte krimplottet og vi spares i større grad for de trøttende og uforståelige romersk senat-inspirerte politiske fiksfakseri-intrigene (separatistene er fæle, status quo er bra, noe med avgifter og  handel).

 

 

Man begynner å ane konturene av noe episk, man får fornemmelser av respekt for serien.

Men det er mye døvt her; kjærlighetshistorien føles forferdelig tvunget. Man kan si litt av hvert om tiden vi lever i og de mange forsøkene på young adult-ballader der en ungjente på randen av voksenhet må velge mellom to kjekkaser, men det gir romansen mer kjøtt og spenning enn dette pliktløpet.

 

 

 

Lucas & Co har åpenbart latt seg inspirere av de Huxley-inspirerte sekvensene med kunstig fremstilling av mennesker fra The Matrix (og til dels To Tårn) og i scenen  slo det meg: Matrix og Ringenes Herre kom rett før Episode II og satte en høy standard.

Kanskje det var derfor jeg ga den en toer?  I dag ville jeg premiert den med en treer, kanskje til og med en sterk treer, men det kan ha å gjøre med at sinnet mitt er seriøst skadet etter et snaut yrkesliv i kinosalen.

 

Ellers? De flamske middelaldermuppet-romvesenenmonsteret har slått seg sammen med Christopher Lee, hvis rollefigur deler betydelige fellestrekk med Sarumann fra Ringenes Herre-serien.

En typisk svakhet ved disse prequel-kapitlene er at filmskaperne ikke gir oss tilstrekkelig informasjon om de ulike skikkelsene, og det lider Lees Grev Dooku særlig under. Man kan si nøyaktig det samme om Yoda hvis man skal følge Lucas’ foreslåtte rekkefølge på filmene, og det er jo akkkurat det jeg gjør.

christopher-lee

 

 

Det viktigste spørsmålet filmen stiller er hvorfor Anakin blir ond. Det begynner med noen drømmer (hvor kommer de fra? DET må være en av de største SW -gåtene av dem alle) som viser seg å være sanne:

Moren må reddes fra noen kjipinger, men Anakin kommer for sent. Vi får et temmelig overtydelig touch av Darth Vader-temasangen når ynglingen forteller om hvordan han har hevnet seg; lyssverd-drept en landsby, inkludert kvinner og barn.

 

Et fint, langt fra ustilig frempek mot neste film, tenker jeg. Og gleder meg nesten litt til Sithene tar hevn. Likte den dårlig i 2005. Men fasan heller, det er jo en episk fortelling om en ung mann som velger mørket. Hva kan gå galt?

 

Fortsettelse følger!

Episode I: Den skjulte trussel

Au! Det kunne ikke begynt særlig mer smertefullt. Betydelig verre enn fryktet, en film som gjør vondt på de gale stedene, hadde ikke protestert hvis noen hadde kalt den totalt mislykket. Måtte se den i to omganger, ledsaget av både øl og popcorn. Har også utsatt å skrive om den, begynner å miste motet grusomt tidlig i dette selvpålagte prosjektet.

 

Even B. oppfordret meg til å se filmene i rekkefølgen de er laget og selvfølgelig har han rett i det. Men fasan heller, må nesten holde meg til prosjektet, som altså er å se filmene etter stigende romertallnummerering.

 

The Phantom Menace gir ingen kvikk introduksjon til SW-universet utover den klønete formulerte windows-teksten (helvetica?) i åpningen. Noe med økonomisk trøbbel, noen som har innført skatt på interplanetarisk varetransport og at to jedi-ambassadører skal prøve å løse flokene.

skjultetrusseltekst

 

 

Liam Neeson og Ewan McGregor er kjapt ute med lyssverdene når ord blir fattige i et kjedelig, stivt og uoppfinnsomt anslag som dessverre setter standarden for resten av filmen. Det er utrolig å tenke på at dette er regissert og ført i pennen av mannen som skrev og produserte samtlige Indiana Jones-filmer.

 

Actionsekvensene, enten de er store slag, flukt fra fisk som ellers ikke vedkommer hadlingen eller tvekamper preges alle av den samme idefattigdommen og mangel på sjel, innlevelsen ligger under nullpunktet.

Man hadde ikke særlig rutine i simulere foran digre grønnskjermer i 1999 og det synes alt for godt.

Den overordnede handlingens politisk-diplomatiske spill er fascinerende elendig kommunisert. Vi skjønner i det minste at to muppetshow-aktige kjipinger i flamske middelalder-outfits tar ordre fra en kappekledt hologram-hovedskurk. Mens en dronning i forkledning skal samle de gode kreftene.

flamskemiddelaldermuppetjævler

 

Og så er det Jar Jar. Hadde gledet meg til å blir irritert, til å kjenne på noe i nærheten av ekte følelser foran skjermen. Han kunne vært ganske mye mer sprudlende, for å si det forsiktig. Verre er det at han så åpenbart kan leses som en stygg karikatur på svarte amerikanere Med sitt underlegne, servile vesen og stadig gjentagende gebrokne «missa» og den stupide gangen – alt i et landskap som sender tankene til sørstatenes sumper og plantasjer – minner han om stereotypier man skulle tro forsvant en gang på sekstitallet. Men som type er han for kjedelig skrevet til å vekke særlig engasjement.

 

jarjar

 

 

Filmens klart mest irriterende figur er den unge Anakin Skywalker, en type «søt gutt» som heldigvis er en sjeldenhet på kinolerreter i dag. Dette er sjelløst barnestjerne-opplegg på sitt mest deprimerende. Scenene med Anakin er drepende kjedelige, enten det er i den endeløse oppbygningen til Flåklypa-romracet, eller racet i seg selv.

ungeanakinrace

 

 

I den grad det vekker følelser, er det i form av en svak fornemmelse av å være i tv-avdelingen på Elkjøp en gang på tidlig 2000-tall.  Den lange pausen i handlingen får deg til å lure på hva som egentlig har skjedd så langt, men man orker ikke vri hjernen, for dette er nesten fascinerende uinspirert og engasjerende. Bare at man ikke blir fascinert. The Phantom Menace er som en lang og trettende og unødvendig og altfor kostbar skjermsparer.

Et ørlite lysglimt er en replikk fra den eiegode androiden C-3PO og opplysningen om at han (samtlige feminine skapninger tilhører adelen) er en slags diplomat, en sosialminister som skal forenkle samkvemet mellom roboter og mennesker.

 

Så uinspirert at det er vrient å skrive noe inspirert om det. Her er ingen glede, ingen undring. The Phantom Menace kunne heller ikke blitt en feiret kultkalkun selv om den hadde vært (hypotetisk sett) uavhengig av resten av SW-universet. Jeg hadde ikke sett den før, og kommer ALDRI til å se den igjen.

 

Og det skal kanskje bli verre. Nå lar jeg klonene angripe for andre gang. Kan jeg ha skiftet mening om Episode II?

 

Ofte tenker jeg at det er noe heroisk ved yrket jeg har valgt meg.

 

 

 

 

 

 

Trusler, angrep, hevn, håp. Et slag tilbake.

Det er vel en form for selvforsvar eller overlevelsesstrategi. Det kan sikkert kalles research eller nødvendige forberedelser eller sårt tiltrengt voksenopplæring/etterutdanning, men magefølelsen brøler selvforsvar. Kan man egentlig være 38 år gammel, ha jobbet med film og filmkritikk siden nittitallet uten å ha full oversikt over Star Wars-katalogen?

 

(Jada, det har egentlig funka helt fint, skal ikke nekte på det. )

 

Hvordan kan det skje? Prepubertal motstand mot scifi? Nix, var glad i  Lyn Gordon, både som biserie i Fantomet og i bokform.

 

Samfunnet, med sin ujevne fordeling av kapital og teknologi har som vanlig skylda: Jeg vokste opp i et hjem uten videospiller og var dermed avskåret fra mange av den slags syndige tildragelser i utgangspunktet. Vi leide moviebox og så filmer på tv og kino, men et forpliktende univers og mytologi som i Star Wars er avhengig av kontinuiteten og gjentakelsen hjemmespilleren, VHS eller andre avspillere kunne tilby. Var dessuten yngre enn målgruppen og hadde ingen eldre søsken eller andre lederskikkelser rundt meg som misjonerte. Jeg tror, nesten helt uironisk, at jeg har klatra mer i trær enn de fleste SW-fans. Men dømmer dere ikke.

 

Star Wars var aldri en del av oppveksten, heller ikke E. T. (uttales E-TE). Tror til og jeg med blanda Yoda og ET som barn, noe som slett ikke er rart gitt at begge intergalaktiske gladlakser skapt av de samme folka, for de samme folka, på samme tid. Er det ikke noe med at ET hilser på en Yoda-kledd Halloweendeltaker, forresten?

 

Men jeg visste jo om Star Wars, som barn trodde jeg serien handlet mest om den hårete Chewbakka, for en åtteåring er han den mest iøynefallende skikkelsen. Jeg var fascinert av en SW-annonse på baksiden av en utgave av Superserien, et kortlivd blad med 50/50 Supermann og Lynvingen. Det må ha vært for actionfigurer eller tegneserien, 2015-googling forteller meg at utgaven med Lynvingen mot Morder Croc kom ut et år at Jediridderen vender tilbake hadde premiere i Norge.

superserien2

 

 

Yoda og Chewbakka, ja. Vet jo hvem de er, kjenner jo de fleste «karakterene» i dette universet. Men har ikke sett alle filmene, bare de to siste i embeds medfør. Og deler av originalserien, uten at det har festet seg sterkt. Mer om det senere. Vet ikke helt hva kloner eller sither er, men har ca 70% koll på jedis.

 

Da jeg som 25-årig, fersk og temmelig eplekjekk anmelder skulle ta for meg Episode II: Klonene Angriper for ungdomsprogrammet Sone2s nettsider i 2002 så det slik ut:

 

 


Star Wars Episode II -Klonene angriper

Sjarm, spenning og entusiasme er tre ikke helt
uvesentlig elementer ved en vellykket eventyrfilm. Den
femte Star Wars-filmen (eller kapittel to, for å være
korrekt) mangler samtlige. Tråden tas opp fra Episode
1 og denne gangen følger vi den kommende Darth Vader i
den boyband-aktige Hayden Christensens skikkelse.

(Unge Christensens gjennombrudd har forøvrig allerede
fått norske tabloidjournalister til å påpeke hans
norske avstamning. Slutt med det der, journalister!)

Det bittelille som minner om et originalt manus
forsvinner totalt i kaskader av eksplosjoner,
romskipjakter, uhyre komplisert interplanetarisk
politikk, og en særdeles platt, blaut og vassen
kjærlighetshistorie. Riktignok er Star Wars Episode II
feiende flott å se på, men når mangelen på fremdrift
og spenning er så påfallende er den ikke i nærheten av
å engasjere. Dialogen er traurig, karakterene kommer
først og fremst med konkrete saksopplysninger, noe som
får meg til å savne personer som Harrison Fords

kynisksjarmerende Han Solo. Og det er ikke eneste
irriterende med disse nye filmene

Den episke storheten vi husker fra de tre første
(eller neste, hvis du vil være vanskelig) glimrer
nemlig også med sitt fravær. Dermed gir tilskueren i
høy grad beng i om universet går under eller ikke, og
det var vel ikke meningen?

Hvis du fremdeles vurderer å se Episode II, er det
kanskje fordi jeg enda ikke har nevnt hvordan den
gjennomgående datasaanimasjonen bidrar til å gjøre
dette en til en steril, kald og ikke minst kjedelig
affære, uten den organiske godheten (eller ondskapen,
for den saks skyld) som bør kjennetegne genren. I
tillegg er den altfor lang.

Og Star Wars-fans: Dette er ingenting å tilbringe en
uke i kø for. Det burde dere ha skjønt etter den enda
mer irriterende Episode 1. Det må da være viktigere og
bedre ting å engasjere seg i enn dette.

Terningkast 2

 

 

 anakinogpadme

 

Det avsluttende utfallet mot fansen er usympatisk og aggressivt og jeg beklager det i dag. Men da det haglet inn med trusler og hat fra entusiastene, syntes jeg det var litt kult, en anmelders adelsmerke, liksom. Skrev denne innrømmelsen til en over gjennomsnittet velformulert klager:

 

 

> Jeg er tilbøyelig til å be de som står dagevis i kø om
> å skaffe seg et liv, men det er med glimt i øyet, og
> ikke alvorlig ment. Grensen mellom engasjement og
> autisme er som kjent flytende, og jeg tror de fleste
> SW-fans faktisk liker å få litt pepper for interessen.
> Det har dessuten en veldig sammensveisende effekt.
> SW-fans mot røkla, liksom. Hvis noen lar seg fornærme
> må jeg  igjen understreke at det ikke er alvorlig
> ment.

 

 

Var dessuten i en slags debatt med dokumentarist og SW-fan Even Benestad på Absolutt Underholdning, en av mine svært få tv-opptredener i nærheten av prime time.

 

Verre er det at anmeldelsen mer enn antyder at jeg hadde et forhold til serien:

 

«…kynisksjarmende Han Solo», «…den episke storheten fra de tidligere filmene».

Ganske feig planke-gambling fra en som bare hadde sett deler av originalserien, langt mindre den med Jar Jar Bings fra noen år før. I 1999 virket det helt usannsynlig lame-ass å være i 20-årene og Star Wars-interessert, i dag er det en selvfølge at «alle» digger og har digga dette universet, det er liksom en del av mytologien. Da den romantiske situasjonskomedien Friends (en serie uten særlig nerde-following i dag) hadde en episode der Rachel kledde seg ut som prinsesse Leia, virket det som en sær, fetisj-aktig lek med noe (unnskyld billigheten) eldgammelt fra en annen galakse, nå snakker vi allemannseie, der folk nesten knives om å ha mest peiling. Alle vil med andre ord være Ross, sånn var det ikke da serien ble sendt.

 

friendsleia

 

 

 

Jeg føler meg utenfor, i en blanding av ubehagelig fan-misunnelse (MULIGENS mer om det i et senere innlegg) og overlegen (men skjør, rognebær-rasjonaliserende) «lite ikke jeg gir faen i hele kostebinderiet»-innstilling, en holdning jeg etter beste evne skal sette på prøve. Hjertet skal åpnes, for å si det med Madonna.

 

Ok, det har vært betimelig med en Revenge of the jocks i lang, lang tid, men med èn ny SW-film i året frem til 2020 er det vel bare å gi opp, innrømme at nerdene har vunnet.

 

Og når man ikke kan slå dem, hva gjør man da? Forsvarer og tilslutter, i samme vending: Fyrer opp Facebook, låner Blurayboks av selvsamme Even Benestad. På tide å se hele smæla, i rekkefølgen Sir Lucas har bestemt med sine romertall. Det er for sent å bli fan, innser det. Men skråsikker ekspert, med bakgrunn for egne meninger, javisst.

swface

 

 

Når The Force Awakens treffer kinoene vil jeg være forberedt. Hver film skal sees og skrives om, med minimal, aller helst ingen forstyrrende assistanse fra google, wikipedia og imdb. Observasjonene skal være mine egne, og jeg blir sikkert bare sur og demotivert av å finne tusen folk på internett som har sett og ment det samme. Lover altså ikke å være original, men å gå inn i dette prosjektet med mitt eget perspektiv og være ærlig med det jeg ser.

 

Det er bare å hoppe i det. I kveld skal jeg bli kjent med Jar Jar Binks.