Under snø

Undertrykte følelser, snø, Annbjørg Lien, blodige mord, lutefisk, Lindsay Lohan, Erik Bye og kjøpesenter-joggere. Man finner mye rart når man leter etter det skandinaviske i Midtvesten.

 

Uff da! Sesong tre av Fargo ruller og går, en utmerket unnskyldning til en nærmere titt på filmen den er basert på og et par andre kulturuttrykk fra USAs nordlige, midtre del.

 

The heck do ya mean?

 

«Minnesota nice» er klisjeen på skandinavisk-amerikaneres væremåte i Midtvesten. Forsiktig, optimistisk, distansert, underfundig og prøvende vennlighet, total aversjon mot tempererte diskusjoner, å skille seg ut og å vise følelser. Prisen man betaler for denne godslige tryggheten er passiv-aggressivitet og motstand mot å forandre seg, skal vi tro Wikipedia.

 

James Arness, kjent fra sekstitallsserien Kruttrøyk, var fra Minnesota og hadde norsk far og tysk mor.

Den forsiktige engstelsen og den særegne talemåten har gitt folkeslaget tilnavnet The Uffda-crowd, som i «uff, da».

 

Trykkoking av følelser under konform, snøkledt småbyoverflate var et så takknemlig historiemateriale at man nesten undres over at tv-versjonen av Fargo ikke kom før 2014, atten år etter Coen-brødrenes bautastein av en film. Mer om den lenger ned.

 

(Vi hopper uelegant, eller snarere ugalant over Kathy Batesoppfølger-tv-film fra 2003, med Edie Falco som evig gravide Marge Gunderson).

 

Det var like fullt grunn til mistro: Stod ikke 1996-versjonen fjellstøtt? Kunne man ikke bare la den ligge? Var det mulig å overføre den uforutsigbare filmmagien til tv-seriens strenge episodeformat?

 

Billy Bob Thornton som den glade psykopaten Lorne Malvo i Fargos førstesesong.

 

 

Serien viste seg lykkeligvis å holde mål. Førstesesongen var en refererende lek med filmen, med speilbilder av handling og hovedpersoner: Her var gravid etterforsker, nevrotisk og sleip-ærgjerrig salgsmann, mutt morder og morsk patriark, alle i varierende grad bundet av rigid Midtvesten-trivelighet. Den ble, som både filmen og senere sesonger, innledet av påstanden om en slags ekthet, at dette var minutiøs gjenfortelling av virkelige hendelser. Og som i filmen var handlingen lagt til tiåret før produksjonen, omstendighetene (som selvsagt var oppspinn) gikk for seg i 2006.

 

 

 

Sesong 2 hadde handling fra 1979 og frigjorde seg i enda større grad fra originalfilmen. Flere parallelle historier og skjebner og crazy mix av ideer (Ronald Reagan, marsboere, religiøse konnotasjoner) gjorde den mer tv-ete, og ga den samtidig en friskere, mer uavhengig følelse. Men snøen, volden, familieforholdene og den florlette diskusjonen om menneskelig ondskap gjorde det mer enn tydelig at dette var et helstøpt Fargo-produkt.

 

 

Fargo er skrevet og utviklet av forfatteren Noah Hawley (krimmen De som faller kom på norsk i februar), og har Coen-brødrene som velsignende produsenter.

Ewan McGregor som brødrene Stussy i HBO Nordic-aktuelle sesong 3.

 

I sesong Ewan McGregor spiller tvillingene Emmit og Ray Stussy. Fargo blir Star Wars– og Trainspotting-stjernens første tv-rolle og han har uttalt at Minnesota-dialekten var det mest utfordrende. Ensemblet er mindre enn før og Hawley har lovet dypere dykk ned i rollefigurenes psyker og en mer samtidskommenterende tone enn tidligere. Serien ble spilt inn i Canada i januar i år, og det gjenstår å se om den velger å kommentere valgresultatet i USA.

 

Det er er tryggere å tippe på at det blir mengder av Fargos kjennetegn: Snø, vold, løgn og spontane valg med fatale følger. Under verdens triveligste overflate.

 

FARGO OG ANDRE NORSKAMERIKANSKE TILDRAGELSER

 

Fargo

(Joel og Ethan Coen, 1996)

 

Peter Stormare og Steve Buscemi.Brødrene Joel og Ethan Coen vokste opp i Minneapolis-forstaden St. Louis Park i Minnesota, delstaten som også fostret Bob Dylan og Prince. Filmdebuten Blood Simple (1984) fant sted i Texas, og hele deres varierte, men gjenkjennelige katalog foregår på bestemte steder, i bestemte miljøer, i bestemte tider. Etter filmer som Raising Arizona (1987), Miller’s Crossing (1990) og Barton Fink (1991) var tiden endelig moden for å lage film fra egne hjemtrakter, med handling lagt til 1987.

William H. Macy som den griske og dumme bilselgeren Jerry Lundegaard.

Fargo er et vellykket produkt av sin referanselekende og gladvoldelige og skravlete filmsamtid. Quentin Tarantino hadde gått opp løypa med Reservoir Dogs (1991) og Pulp Fiction (1994), og suksesserien Seinfeld hadde gjort glad og fotnoteaktig bagatellskravling til en del av hovedstrømmen.

 

Fargo plasserte både nittitallskonvensjoner og særegen Coen-stil selvsikkert i det nordre Midtvesten (nærmere bestemt byen Brainerd), et område de selv beskrev som «Sibir med familierestauranter». Her stifter vi bekjentskap med bilselgeren Jerry Lundegaard, spilt av William H. Macy, som senere rendyrket karrieren ved å spille triste, nevrotiske, i grunnen temmelig patetiske menn.

Peter Stormare og Steve Buscemi.

Steve Buscemi er filmens løsmunnete comic relief, i en ekstremverbal rolle spesialskrevet for ham. I Coenbrødrenes neste film, The Big Lebowski (som først skuffet og deretter gledet Fargo-fansen), spiller han til gjengjeld en fyr som får beskjed om å holde kjeft hele tiden.

 

De mannlige rollefigurene kan fint betegnes som pastisjer, mer en lek med gjenkjennelige arketyper enn ekte, pustende individer. Den høygravide etterforskeren Marge Gunderson (Frances McDormand vant Oscar for innsatsen) tilfører filmen tiltrengt menneskelighet og troverdighet, hun spiser og sover sammen med ektemannen, blir bedt på date av beiler fra skoledagene og rister oppgitt på hodet over det øvrige persongalleriets usle smålighet, gjerrighet og brutalitet.

Frances McDormand fikk Oscar for rollen som Marge Gunderson.

 

Som Harald Kolstad skrev i sin anmeldelse i Arbeiderbladet:

 

«Det hele kunne lett bli en hjerteløs øvelse i makaber nihilisme. Men denne gang har brødrene faktisk skapt en ekte heltinne, som bringer fornuft og varme inn i det naturlige og menneskelige is-ødet.»

 

Norske kritikere var fornøyde med Fargo generelt (og McDormand spesielt), VG priste den for sin ironiske fremstilling av USA-skandinaven som «sidrompa, traust, treg og nøysom».

Faksimile: VG 19. juli 1996.

Aftenpostens Per Haddal gjorde akt på McDormands normale anstendighet, at filmen således fikk en varmere og mer humoristisk tone enn hos Tarantino og i Coen-brødrenes tidligere filmer.  «I Roald Dahls ånd», lød overskriften.

 

Som i så mange andre historier fra brødreparet ender det som skulle være en enkel kidnapping i en flokete og barokk og etter hvert blodig historie det ikke skal gjøres noe forsøk på å gjenfortelle her.

 

Jeg ramser i stedet opp noen referanseglade fun facts:

# På et tidspunkt sier Buscemis rollefigur at han er i byen for «litt god gammaldags inn og ut», akkurat som hovedpersonen i A Clockwork Orange. Pulp Fiction har en lignende referanse, men der handler det om en (ikke-fiktiv) burgerkjede.

 

# Det episke hardingfele-temaet ble til etter at filmskapernes faste komponist Carter Burwell reiste rundt i Norge for å finne det rette lydbildet. Låta er delvis basert på folketonen Den bortkomne sauen som ble spilt inn av Annbjørg Lien i 1994.

 

 

# Som serien, foregår forsvinnende lite av filmen i byen Fargo. Joel og Ethan syntes (merkelig nok, egentlig) tittelen låt bedre enn «Brainerd», den sender dessuten tankene til nybyggere og westernfilmer.

 

# Den minneverdige Buscemi-i -vedkutter-scenen er referert til i Pixars Monsterbedriften (der Buscemis rollefigur trues med det samme) og i den ikke helt vellykkede norske nittitallskrim-pastisjen Arme Riddere.

 

 

ANDRE NORSKSKANDINAVISKE SAKER OG TING FRA DEN VILLE MIDTVESTEN

 

 

A Prairie Home Companion

(Robert Altman, 2006)

Garrison Keillor, Meryl Streep og Lindsay Lohan.

 

Lystig ensemblekomedie som skulle bli Robert Altmans (MASH, The Player, Short Cuts) siste film. A Prairie Home Companion gir seg ut for å være en slags bakomfilm om det legendariske radioprogrammet ved samme navn, en godslig direktesendt variete-variant ledet av Garrison Keillor fra 1974 til 2016. Programmet, som filmen, foregår i det fiktive Minnesota-samfunnet Lake Wobegon, en grend/by med like deler skandinaviske protestanter og tyske katolikker. Programmet var svære greier i USA og har avstedkommet biprodukter som plater, bøker (som «The Last Word on Lefse» og  «norske» butikker (med Taiwan-produserte lutefisk-fiskesnører og Toro-vafler).

Men Garrison Keillor er lite kjent utenfor landets grenser, en velformulert protest mot Donald Trump var riktignok delt mye i sosiale medier i vinter.

 

 

Den høyreiste Keillor er selv fra Minnesota og har verken tysk eller skandinavisk opphav. Det er kanskje derfor han (i likhet med de jødiske Coen-brødrene) er i stand til å se den dominerende kulturen fra en viss avstand. Men med koner og ekskoner med navn som Ulla Skaerved og Jenny Nilsson er det nærliggende å anta at Keillor har inngående kjennskap til det skandinavisk-amerikanske.

Griseviser med Woody Harrelson og John C. Reilly.

 

I Europa er nok Robert Altmans filmversjon av radioprogrammet bedre kjent, den var i hovedprogrammet under Berlinalen, og dro inn mer billettinntekter internasjonalt enn i hjemlandet. Den stjernespekkede rollelista får ta en del av æren, her er toppede utgaver av Meryl Streep, Lily Tomlin,  Lindsay Lohan, Tommy Lee Jones og Kevin Kline. Og Woody Harrelson og John C. Reilly som to uforglemmelige grisevisecowboyer, familievennlig plassert på riktig side av Arnie Norse. Garrison Keillor, som også skrev manuset, spiller seg selv i rollen som eiegod og tidvis frustrert sirkusdirektør som prøver å holde orden på galskapen.

Og for å holde oss til store navn, den aldrende Altman hadde leid inn Paul Thomas Anderson (Magnolia, The Master) som backup-regissør i tilfelle liv og helse skulle svikte. Jeg hadde et hyggelig møte med en opplagt Altman under filmfestivalen i Berlin, men et snaut halvår senere døde han (Altman, altså) av leukemi hjemme i Los Angeles. Det er vanskelig å tenke seg et lettere og mer vennligsinnet sorti enn A prairie home companion.

 

 

 

Lutefisk på prærien

(Bjørn Gabrielsen, 2001)

Det er delvis utenfor fatteevne at denne prate- og digresjonsglade reiseskildringen ikke har satt sterkere fotavtrykk i den norske litterære offentligheten. Ja, i norsk offentlighet generelt.  Den tidligere Natt&Dag-filmanmelderen og senere Dagens Næringsliv-skribenten Bjørn Gabrielsen vet utmerket godt hvilken tradisjon han står i som europeisk bomse-journalist på jakt etter det «ekte Amerika».

Det er sporene etter de norske innvandrerne han interesserer seg for, og på et tidspunkt, når han bommer røyk til den slitne indianeren Joe i Minot, Nord-Dakota, påkaller han selveste Erik Bye: «Nå skulle du ha sett meg, Erik».

 

Gabrielsen gir oss fyldige og fyndige guider til Sambandsstatenes kommunikasjonsformer, bosetningsmønstre, kjendiser og seddelsystemer, beskriver nærmest pliktskyldig et moderat angstanfall og går ikke av veien for å la en forklaring av seg selv som en «vanlig fyr» skli over i en musikalsekvens i miniatyr, med svart gospelkor, nynnende homoresepsjonist (!) som sender en rose til «en dresskledd børsmegler som slår saltomortale forbi dansende kroppsbyggere». Og selvsagt er Gabrielsen innom både Garrison Keillor og Fargo.

 

Forfatteren drikker dessuten besk kaffe i Oslo, Minnesota (330 innbyggere), der mannfolka snakker om traktorreparasjoner og kafevertinnen slett ikke lar seg imponere av at han er fra Oslo, Norge. Han lar være å kjøpe Sissel Kyrkjebø-CD i Den Norske Grenda, suvenirbutikken på Washington Island, en øy som sammenlignes med Jomfruland. Han lar tankene vandre til Nord-Korea etter å ha støtt på joggere i Mall of America (verdens største kjøpesenter) i utkanten av tvillingbyene St. Paul og Minneapolis. Han møter de mest monstrøse amerikanske påfunnene (f eks restaurantkjeden Hooter’s) med mild, nysgjerrig hoderysting, slett ikke ulikt Marge Gunderson.

 

Lutefisk på prærien er svært god lesning. «Bedre enn Bill Bryson», blurber NRKs reiseguru Jens A. Riisnæs på omslaget, og Gabrielsen overgår lett den britifiserte «vet litt om alt»-amerikaneren i underholdende, gjerne svært personlige digresjoner og fengende krumspring. Samtidig sitter man igjen med en følelse av å ha blitt klokere, en slags abstrakt kunnskap, nei følelse,  av skandinavisk-amerikanske forhold og væremåter. Som du skjønner blir vi ganske godt kjent med forfatteren også.

 

Gabrielsen gjorde sin reise på det tidlige 2000-tall, hadde han utsatt i noen år, ville boken fort ha blitt en trist utlegning om en supernasjon på vei mot ruiner og fattigdom. Her råder en av og til temmelig ubekymret nittitallstone, med alt det innebærer av skravling og referanser til de mest forskjelligartede saker og ting. På veldig hvitt og veldig multikulturelt vis, for å parafrasere nok en omslag-omtale,  av ingen ringere enn Shabana Rehman.

 

 

Sjekk også ut:

 

Fargo Rock City, 2002

 

Gjennombruddsboka til Chuck Klosterman (som er tysk-katolsk og sånn sett tilhører den «andre gruppen» fra den nordlige Midtvesten) er et flammende forsvarsskrift for puddelrocken slik forfatteren opplevde den i hjembyen Breckenridge, en times kjøring fra «storbyen» Fargo i Nord-Dakota. Det er en personlig utlegning som begynner med oppdagelsen av Mötley Crüe og slutter med betraktninger om at glam/puddelrock lever videre i band som Smashing Pumpkins og REM. Alt pakket inn i godslig Midtvesten-mentalitet, man får lyst til å iføre seg canadaskjorte og repare skurtreskere på et frossent jorde.

 

 

Fargo – Et spill om Ville Vesten 1860-1899

 

Monopolvariant fra åttitallet der man skulle padle på Rio Grande, gamble i saloons og ta rotta på Jesse James og Dalton-brødrene i frontierbyen Fargo. En betydelig mer uforpliktende variant av opplegget i Westworld, kunne man sagt.

 

Takk til Nasjonalbiblioteket v/ Tore Myklebust