Episode II: Klonene angriper

George Lucas, 2002

 

Puh, dette var noe annet. Det fiffige åpningsbildet der skråteksten (fortsatt vrien å forstå) i verdensrommet viser seg å foregå rett under en diger klode setter straks en annen standard enn den gresselige Phantom Menace, helt seriøst en av de verste filmopplevelsene jeg noensinne har hatt. Og den helt klart kjipeste hjemme hos meg selv.

 

Noe av det bedre med Episode I, og da snakker jeg ikke om noe lyspunkt, bare et øyeblikk som var mindre mørkt enn resten, må være sekvensen med den dataanimerte fisken, den som ikke hadde noe med handlingen ellers å gjøre. Den mest surrete og usjarmerende handlingen i filmhistorien, tror jeg.

 

Nevnte åpningstekst borger for mer surr. Men:

image

Trusler, angrep, hevn håp. Mitt prosjekt

 

 

I Episode II har Lucas &Co vært kloke nok til å gi historien form av en krimgåte, der Obi-Wan må finne ut hvem som prøver å drepe Padme eller Amidala eller hva nå Natalie Portmans prinsesse /senator egentlig heter.

 

© Lucasfilm Ltd. & TM. All Rights Reserved.

 

Det er ti år senere og Anakin ser ut (for å nesten-sitere meg selv, utbredt kritikeruvane) som han kunne glidd rett inn i N*Sync, Boyzone, Westlife og kanskje til og med Backstreet Boys. Clinonym-tenner, sminke, streitingsveis med en «individuell vri», stor arroganse og selvrettferdighet. Man begynner å ane konturene av den overordnede historien: Gutten som valgte mørket og ble en av verdenshistoriens fem-seks best kjente filmskurker. Skal man heie på ham?

 

 

Utfordringen er at vi kjenner utfallet, problemet er at Hayden Christensens begrensninger som skuespiller (reagerer for tidlig i dialoger, mangler karisma og nyanser, elendig kjemi med Natalie Portman) gjør det vrient å føle sympati for de menneskelige sidene Anakin tross alt besitter. Vi blir fortalt at han er ukontrollert betatt av Padme, men vi ser eller føler det aldri.

Forbehold: Jeg kjenner ikke originalserien veldig godt, har vel i grunnen bare sett den første, og knapt nok det. Biter kan falle på plass. Jeg håper det. Det er derfor jeg gjør dette.

 

Klonene…  har betydelig mer sjarm enn sin nitriste forgjenger, det skulle liksom bare mangle. Scenen med morder-ormene tangerer spennende, det samme med den påfølgende jakten der Obi-Wan og Anakin er tjommis i et cadillac-lignende flyvefartøy. Ewan McGregor er betydelig tryggere og mer inspirert som jedi og med et skjegg som ser påfallende mer 2012 enn 2002 ut.

 

© Lucasfilm Ltd. & TM. All Rights Reserved.

 

Dessuten har handlingen en effektiv motor i det nevnte krimplottet og vi spares i større grad for de trøttende og uforståelige romersk senat-inspirerte politiske fiksfakseri-intrigene (separatistene er fæle, status quo er bra, noe med avgifter og  handel).

 

 

Man begynner å ane konturene av noe episk, man får fornemmelser av respekt for serien.

Men det er mye døvt her; kjærlighetshistorien føles forferdelig tvunget. Man kan si litt av hvert om tiden vi lever i og de mange forsøkene på young adult-ballader der en ungjente på randen av voksenhet må velge mellom to kjekkaser, men det gir romansen mer kjøtt og spenning enn dette pliktløpet.

 

 

 

Lucas & Co har åpenbart latt seg inspirere av de Huxley-inspirerte sekvensene med kunstig fremstilling av mennesker fra The Matrix (og til dels To Tårn) og i scenen  slo det meg: Matrix og Ringenes Herre kom rett før Episode II og satte en høy standard.

Kanskje det var derfor jeg ga den en toer?  I dag ville jeg premiert den med en treer, kanskje til og med en sterk treer, men det kan ha å gjøre med at sinnet mitt er seriøst skadet etter et snaut yrkesliv i kinosalen.

 

Ellers? De flamske middelaldermuppet-romvesenenmonsteret har slått seg sammen med Christopher Lee, hvis rollefigur deler betydelige fellestrekk med Sarumann fra Ringenes Herre-serien.

En typisk svakhet ved disse prequel-kapitlene er at filmskaperne ikke gir oss tilstrekkelig informasjon om de ulike skikkelsene, og det lider Lees Grev Dooku særlig under. Man kan si nøyaktig det samme om Yoda hvis man skal følge Lucas’ foreslåtte rekkefølge på filmene, og det er jo akkkurat det jeg gjør.

christopher-lee

 

 

Det viktigste spørsmålet filmen stiller er hvorfor Anakin blir ond. Det begynner med noen drømmer (hvor kommer de fra? DET må være en av de største SW -gåtene av dem alle) som viser seg å være sanne:

Moren må reddes fra noen kjipinger, men Anakin kommer for sent. Vi får et temmelig overtydelig touch av Darth Vader-temasangen når ynglingen forteller om hvordan han har hevnet seg; lyssverd-drept en landsby, inkludert kvinner og barn.

 

Et fint, langt fra ustilig frempek mot neste film, tenker jeg. Og gleder meg nesten litt til Sithene tar hevn. Likte den dårlig i 2005. Men fasan heller, det er jo en episk fortelling om en ung mann som velger mørket. Hva kan gå galt?

 

Fortsettelse følger!

Advertisements