Episode I: Den skjulte trussel

Au! Det kunne ikke begynt særlig mer smertefullt. Betydelig verre enn fryktet, en film som gjør vondt på de gale stedene, hadde ikke protestert hvis noen hadde kalt den totalt mislykket. Måtte se den i to omganger, ledsaget av både øl og popcorn. Har også utsatt å skrive om den, begynner å miste motet grusomt tidlig i dette selvpålagte prosjektet.

 

Even B. oppfordret meg til å se filmene i rekkefølgen de er laget og selvfølgelig har han rett i det. Men fasan heller, må nesten holde meg til prosjektet, som altså er å se filmene etter stigende romertallnummerering.

 

The Phantom Menace gir ingen kvikk introduksjon til SW-universet utover den klønete formulerte windows-teksten (helvetica?) i åpningen. Noe med økonomisk trøbbel, noen som har innført skatt på interplanetarisk varetransport og at to jedi-ambassadører skal prøve å løse flokene.

skjultetrusseltekst

 

 

Liam Neeson og Ewan McGregor er kjapt ute med lyssverdene når ord blir fattige i et kjedelig, stivt og uoppfinnsomt anslag som dessverre setter standarden for resten av filmen. Det er utrolig å tenke på at dette er regissert og ført i pennen av mannen som skrev og produserte samtlige Indiana Jones-filmer.

 

Actionsekvensene, enten de er store slag, flukt fra fisk som ellers ikke vedkommer hadlingen eller tvekamper preges alle av den samme idefattigdommen og mangel på sjel, innlevelsen ligger under nullpunktet.

Man hadde ikke særlig rutine i simulere foran digre grønnskjermer i 1999 og det synes alt for godt.

Den overordnede handlingens politisk-diplomatiske spill er fascinerende elendig kommunisert. Vi skjønner i det minste at to muppetshow-aktige kjipinger i flamske middelalder-outfits tar ordre fra en kappekledt hologram-hovedskurk. Mens en dronning i forkledning skal samle de gode kreftene.

flamskemiddelaldermuppetjævler

 

Og så er det Jar Jar. Hadde gledet meg til å blir irritert, til å kjenne på noe i nærheten av ekte følelser foran skjermen. Han kunne vært ganske mye mer sprudlende, for å si det forsiktig. Verre er det at han så åpenbart kan leses som en stygg karikatur på svarte amerikanere Med sitt underlegne, servile vesen og stadig gjentagende gebrokne «missa» og den stupide gangen – alt i et landskap som sender tankene til sørstatenes sumper og plantasjer – minner han om stereotypier man skulle tro forsvant en gang på sekstitallet. Men som type er han for kjedelig skrevet til å vekke særlig engasjement.

 

jarjar

 

 

Filmens klart mest irriterende figur er den unge Anakin Skywalker, en type «søt gutt» som heldigvis er en sjeldenhet på kinolerreter i dag. Dette er sjelløst barnestjerne-opplegg på sitt mest deprimerende. Scenene med Anakin er drepende kjedelige, enten det er i den endeløse oppbygningen til Flåklypa-romracet, eller racet i seg selv.

ungeanakinrace

 

 

I den grad det vekker følelser, er det i form av en svak fornemmelse av å være i tv-avdelingen på Elkjøp en gang på tidlig 2000-tall.  Den lange pausen i handlingen får deg til å lure på hva som egentlig har skjedd så langt, men man orker ikke vri hjernen, for dette er nesten fascinerende uinspirert og engasjerende. Bare at man ikke blir fascinert. The Phantom Menace er som en lang og trettende og unødvendig og altfor kostbar skjermsparer.

Et ørlite lysglimt er en replikk fra den eiegode androiden C-3PO og opplysningen om at han (samtlige feminine skapninger tilhører adelen) er en slags diplomat, en sosialminister som skal forenkle samkvemet mellom roboter og mennesker.

 

Så uinspirert at det er vrient å skrive noe inspirert om det. Her er ingen glede, ingen undring. The Phantom Menace kunne heller ikke blitt en feiret kultkalkun selv om den hadde vært (hypotetisk sett) uavhengig av resten av SW-universet. Jeg hadde ikke sett den før, og kommer ALDRI til å se den igjen.

 

Og det skal kanskje bli verre. Nå lar jeg klonene angripe for andre gang. Kan jeg ha skiftet mening om Episode II?

 

Ofte tenker jeg at det er noe heroisk ved yrket jeg har valgt meg.