Avslutning/ Episode VI: Jediridderen vender tilbake

Jeg har sett disse filmene på en Bluray-spiller fra Yahama, HDMI-koblet til en halvannet år gammel førtisjutommers Sony-tv. Ved en halvtilfeldighet er discene lånt til meg av samme person som anbefalte meg tv-en, den glade dokumentaristen, filmkonsulenten, SW-fanen og lyd/bilde-connoiseuren Even Benestad.

 

Sprøtt å tenke på hvor små fjernsynsapparater man hadde før i tiden, frem til 2006 klarte jeg meg meget fint med en stuttvokst tjukkas på 21 tommer eller deromkring. Tv-er på den størrelsen er knapt i handelen i dag.

 

Vi lever med andre ord i en Star Wars-vennlig tid. Denne type storslåtte filmer er avhengig av dyrt høykvalitetsutstyr for å komme til sin rett, og det dyre høykvalitetsutstyret er like avhengig av filmer som Star Wars.

 

Og nerdene, de største SW-entusiastene har fått sin hevn for lengst: I 2015 driver alle med avansert data, alle kjenner Tolkiens bibliografi og det er fullstendig sosialt akseptabelt for voksne mennesker å diskutere de siste bravadene til Spiderman, Batman og Supermann. I 2014 var American Sniper og Hunger Games: Mockingjay Pt 1 de eneste blant de ti mest innbringende filmene som ikke var basert på tegneserier, eventyr eller andre nostalgi/barndomsbaserte fenomener. Begge er filmatiseringer av nyere bestselgere.

Konservative hovedstadsaviser lager programmer der et panel diskuterer tv-serier. Alle går og mimrer om hva de kulturkonsumerte som barn, alt reproduseres, den eneste store nyvinningen fra de siste tiårene er filmer og bøker om et tryllende mobbeoffer med briller. Å være introvert og sosialt klønete er den nye jovialiteten, se bare på Knausgård og diverse varianter av «pute-tv», både fiksjonelle og reality-baserte. Har du opplevd noe sterkt? Kommuniser det til omverdenen via teknologi.

 

sosialangst

 

 

I dette samfunnet er det en selvfølge at The Force Awakens, allerede før premieren, blir regnet som en av tidens største kassasuksesser. På midten av nittitallet var navnet «Luke Skywalker» regnet som artig trivia, noe for spesielt interesserte/folk med eksepsjonell hukommelse, i dag er det en del av almenndannelsen.

 

Å se samtlige filmer på nevnte tv har føltes nørdvendig (lar den tastefeilen stå, tror jeg), som avgjørende for å kunne si noe kvalifisert om The Force Awakens. Nå har jeg sett den, og er takknemlig for researchen. Hadde ikke skjønt mye uten. Filmen, ja samfunnet oppfordrer til å bli det man i gamle dager kalte nerd, og jeg har kastet meg med, riktignok ikke helt uten strid.

return-of-the-jedi-star-wars-35657200-2887-1599

Velvel, nok halvmoralistiske hjertesukk og over til poenget, eller mandatet om du vil: Episode 6: Jediridderen vender tilbake. Jeg er smått lei egen SW-analyse og synsing og gir deg i stedet, kjære leser, et oppramsende utvalg av notatene jeg tok da jeg så den.

«Grom Vader-intro. Jabba – dekadent romersk keiser. Synlig eldre Luke. Muppets. Souldisco. Humor-cabaret, for få slike innslag i serien. Leia i haremsklær, Friends-outfitten. «Begrav følelsene». Hint til at DV var en god pilot. Svært nordamerikansk skog.»

 

Det mest interessante spørsmålet man får underveis er egentlig bare hva som skiller Luke fra Anakin. Hvorfor lar ikke førstnevnte seg friste av mørket, hva er det som gjør ham moralsk sterkere enn faren? Svaret gir seg selv nesten med en gang: Hans trygge, erkeamerikanske oppvekst, så klart. Det er selvsagt de pliktetikken og de andre sunne verdiene Luke har fått fra godslige Owen og Beru Lars som gjør ham til det gode mennesket han er. Anakins oppvekst med enslig mor og den antropomorfe mygg-slavehandleren Watto må ha gjort ham mottakelig for Kraftens mørke side.

 

darthoglukejedi

 

Avslutningen er, som forventet svakere enn det forrige kapitlet, det hele føles i grunnen ganske antiklimaktisk, som en altfor lang opptakt til noe vi har skjønt for lengst, at Vader omvendes og gjør en siste god gjerning før han dør.

 

 

Jeg burde kanskje avslutte noen ord med hele dette eksperimentet. Det har føltes slitsomt underveis, særlig helt i starten. Ble også mildt skuffa over Episode IV. Treern er den jeg har tenkt mest på i ettertid, det er en fascinerende blanding av bra og dårlig, med en grunnhistorie som drar veksler på Oscar Wilde og Faust Det er den jeg kommer til å se igjen, den jeg kommer til å snakke om på fest, og ikke bare for å være vanskeligpetter og kverulant. Ellers synes jeg universet har vært noen hakk mindre mytologisk enn forventet.

 

The Force Awakens (som jeg har anmeldt og anbefalt) lener seg svært tungt på den øvrige filmkatalogen og jeg hadde som sagt fått minimalt utnytte av den nye filmen uten forarbeidet/researchen/selvforsvaret. Tok forresten Aftenpostens Star Wars-quiz og fikk 12/15. Ikke verst!

 

Takk til alle lesere og for alle oppmuntringer. Det har vært ganske moro! Måtte kraften..Nei, forresten, drit i det.

 

 

Advertisements

Episode V: Imperiet slår tilbake

Jeg trodde jeg ville havne i Star Wars-psykose(tm). Mure meg inne, binde meg fast foran skjermen og leve så uavbrutt og uforstyrret som mulig i denne oldtidsgalaksen langt unna. Men alt har tatt lengre tid, det har vært avbrytelser av både menneskelig og levende bilder-relatert art og jeg har brukt uker på å se alle filmene.

Menneskelig: Barnebursdager, guttetur til Tyskland, IKEA-skruing, hjemmequiz med pinnekjøtt, øl med gamle anmelderkolleger pluss pluss.

(Nå begynner’e å lukte blogg her!)

Levende bilder: En håndfull episoder fra Sopranos’ femtesesong. Natta Norge på nett-tv. Filmer som En mann ved navn Ove, Birkebeinerne, Stabukker og The Revenant. Det var, ikke overraskende sistnevnte som gjorde klart mest inntrykk og jaggu har den ikke en sterk parallell til Episode V: Imperiet slår tilbake. Kan ikke røpe hva, mer enn at Han Solo og Leonardo DiCaprio kjenner det samme overlevelses-trikset.

 

 

Episode V er naturlig nok noen hakk snillere. Det er i det hele tatt avgjørende å huske at denne opprinnelige trilogien var ment for barn, at målgruppen stort sett var den samme som for actionfigurer og andre merch-leker. Hvor lenge holder man på med sånt, hvis man ikke er blodfan som tviholder på barndommen? Til man begynner på ungdomsskolen.

 

En gammel Hollywood-sannhet sier at eldre barn ikke vil se noe yngre barn vil se, og at det beste utgangspunktet for en real blockbuster er å sikte seg inn på mannlige nittenåringer. Den originale Star Wars -trilogien står utenfor denne tradisjonen, her er barnevennlighetene mange:

Trivelige, svært tydelige og fantasifulle rollefigurer. Fullstendig blodløs (men ikke nødvendigvis blodfattig) action. En ung og snill helt det er lett å identifisere seg med. Lettfattelig, fysisk humor. Enkel historie uten gråsoner, godt mot ondt. Og lett å komme inn i. Jeg så denne sammen med min svakt SW-ignorante bedre halvdel, men trengte ikke forklare noen verdens ting før filmstart.

 

hansolo

 

 

For en dårligere regissør enn Irving Kershner (undervurderte Robocop 2), kunne disse stikkordene/kravene fort blitt en hemmende begrensning, noe som ga en forsiktig, lettglemt og gladkristen film. Men, som alle vet: Imperiet slår tilbake står seg. Stilfullheten, de gjennomtenkte bildekomposisjonen får ta en stor del av æren. Dette ser og føles bra ut, her er scener og interiører med en umiddelbar episk aura, de går inn i bevisstheten som noe stort, noe viktig. Episode V har en slags godfølelse, en elegant, men ellers vanskelig definerbar x-faktor som trekker oss mer intuitivt inn i (det allerede etablerte) universet enn sin mer stivbente forgjenger.

 

 

 

Og viktig når man ser disse filmene romertallkronologisk: Darth har blitt ordentlig ond, her er han nærmere build-upen til noe ikonisk han får i I-III. Han er en slags mystisk og mytisk foredlet Bond-skurk ganger hundre, tar livet av feilende undersåtter («apology accepted») og plasserer Han Solo i en felle som faktisk funker, UTEN å fortelle om sin onde plan til minste detalj. Jeg har skrevet «Luke, I am your father» flere ganger i denne teksten og innser nå at det er en grov (men temmelig veletablert) feilsitering, Darth bruker aldri sønnens fornavn.

 

Scenene der vi ser ham bakfra, pustende og tenkende på Gud vet hva er effektive, de gjør den en gang så søte guttepjokken Anakin til en fryktinngytende og gåtefull skurk, et selvsagt utgangspunkt for parodier. Jeg er glad i denne gjøglingen med Darth-musikken i det svenske humorprogrammet Grotesco fra forrige tiår. (Begynner på 1:18, men anbefaler hele greia sterkt, særlig til fans av John Williams.)

 

 

 

 

Som Anakin, men med motsatt fortegn stoler forresten Luke på sine drømmer og visjoner, det er en hallusinasjon av Obi-Wan som får vår helt til å reise til planeten Dagobah for å møte Yoda. Sistnevnte er langt mer av en villstyring og en skøyer her enn i prequelene, der han kun viser seg som klok, gammel statsmann når han ikke fekter med Christopher Lee. Eller omvendt. Men han er selvsagt gammel og klok her også, et meget tydelig forbilde for Mr. Miyagi i Karate Kid.

 

lukeyoda

 

Som i forgjengeren fortelles historien lineært og uten parallell-scener, vekslingen mellom Lukes jeditrening på Dagobah og resten av gjengens opphold hos Lando skjer ikke i vilt tempo, for å si’re sånn.

 

Samtidig er spenningen mer spennende enn i A new hope. Sekvensen med Imperiets heftige angreps-roboter og Luke &Co i romskip rundt er en av seriens beste actionscener så langt. Man tilgir at så mye av snøen ikke ser ut som snø, det der sliter Hollywood med fortsatt.

imperietsroboter

 

Og Landos svik og botsgang er flott gjennomført, han er en fyr vi VIL like og stole på fra første stund, det er tilfredsstillende å bevitne at han hadde hjertet på rett sted likevel.

 

 

Man får i det hele tatt en stor godhet for hele gjengen her, kanskje særlig med Chewbacca og C3PO, rollefigurene som er mest i kontakt med henholdsvis følelsene og tankene sine. Hovedpersonen Luke har det man trygt kan kalle Tintin-syndromet, en snill anonymitet som sørger for identifikasjon og å få frem fargerikheten i det øvrige persongalleriet.

 

cloud city6

Imperiet slår tilbake er en selvsikker, storslått og varm barnefilm, en sjeldenhet av sitt slag. Det er imponerende hvor godt den står på egne ben, uavhengig av resten av serien.

 

 

Er svakt spent på sistefilmen. Vet at den egentlig skulle hete Revenge of the Jedi, før Lucas &Co fant ut at edle jedier er høyt hevet over hevn. Og at det blir mye Jabba The Hut, dobbelthakemonsteret Han Solo skylder penger. Og at jeg kanskje har sett den før, akkurat som Imperiet slår tilbake. Jepp, trodde de første filmene var nye territorier, men skjønner nå at jeg har sett hele smæla tidligere. Det har bare ikke festa seg like godt som hos fansen. For en reise!

Episode IV: Et nytt håp

George Lucas, 1977

I min fjerde intro med gul skråtekst på verdensrom-bakgrunn gjør John Williams’ signaturmusikk fremdeles oppsiktsvekkende lite inntrykk. Hørt som temalåter, synes jeg de noenlunde samtidige lowbrow-slektningene som åpner Falcon Crest og Dynastiet er bedre. Det sier litt om hvor avgjørende det man blir eksponert for i barndommen er. Jeg har sett Star Wars (som Episode IV: A new hope het i sin tid) før, men jeg var i tjuerårene, uten tindrende øyne og sterk identifikasjon med Luke Skywalker.

 

newhope

 

Selve teksten er nesten like forvirrende og tettpakket som jeg har fortvilt over i filmene så langt. Først nå skjønner jeg at det er greia, at det skal være litt vriompeisete space-opera, dette her. Man skulle kanskje tro at teksten i denne filmen forklarte hendelser vi allerede har bevitnet med Anakin &Co, men den gang ei. Greit nok.

 

Gitt at I-III liksom er Det gamle testamentet i denne historien skulle man tro at orginalserien er mer nedpå, menneskelig og realistisk. At den godeste Luke Skywalker er litt Frodo Baggins, en godslig fyr i utgangspunktet langt utenfor intergalaktiske forviklinger og pompøs sentrallyrikk. Men på svært kort tid står han midt i hovedintrigen, han måtte bare miste fosterfamilien sin først. Litt av en søttitallsoppvekst han hadde, forresten. Det virker ikke som om dongeryblusen og sveisen til fostermor Beru Lars er noe fra lenge siden, i en galakse langt unna. Luke er en skikkelig nabogutt-type, og bestisen hans (expendable charachter-alarm!) har bart.

 

superboy

Den unge Kal-El/Clark Kent/Superboy/Supermann i Man of steel

 

 

Barndommen til unge Skywalker har mange likheter med Superboy/Supermann/Clark Kents, begge står sannsynligvis på skuldrene til historien om Moses, gutten som slapp unna undergang og grusomme omstendigheter ved å bli sendt av sted og oppdratt i helt andre omgivelser enn der han kom fra. Men mens Moses trådde sine barnesko hos Farao, har Clark og Luke vokst opp hos hederlige bønder uten andre barn. Det er noe erkeamerikansk over det, Dorothy i Trollmannen fra Oz har en lignende historie selv om hun ikke var like overnaturlig og fremmed til å begynne med.

 

 

En effekt av min måte å se Star Wars på er at man tvinges til å oppleve omstendighetene fra Darth Vaders onde perspektiv. Interessant, men jeg er fortsatt svakt misunnelig på de som så alt dette på den «riktige» måten: For første gang da filmene var flunkende nye. En noenlunde erfaren publikummer i 1977 ville for øvrig ha kommet på det rene med Lukes mystiske opphav på et svært tidlig tidspunkt, pappa Skywalker assosieres med Vader nesten fra andre stund. Og Obi-Wan vet, gjør han ikke det?

 

 

darth-vader-moments

 

 

Darth Vader (har alltid sagt det med norsk uttale og akter å fortsette med det) er for øvrig betydelig mer menneskelig og verbal enn forventet. Trodde han skulle være mer av en gåtefull robot/ond ånd, at Anakins forandring var langt større. Men nei, han snakker og beveger seg som et individ av kjøtt og blod (noen han tross alt er), viser til og med følelser. Han får ikke vist seg i all sin ondskap her, håper på enda større kjiping-takter fra den kanten senere.

 

Jeg oppfatter tonen i Episode IV: A New Hope som adskillig mer distansert og køddete enn i 2000-tallsfilmene. Filmen er et lystig oppkok av forskjelligartede motiver, der elementer fra George Lucas’ egen barndom, bøkene han leste med lommelykt under dyna er hovedingrediensene. (Man kan si akkurat det samme om Indiana Jones som riktignok tok for seg en annen ende av fantasygenren.)

 

Stormtropperne er nazister. Ørkenen virker rappa fra Salvador Dali. Opplegget med en ond rom-keiser som bekjempes av en jovial kar med hjertet på rett sted er 90% Lyn Gordon. Det er fryktelig mye Gandalf i Obi-Wan. Cabaret-stedet med alkoholisert eksil-klientell er Casablanca, og inneholder scenen er hyllest til scifi-klassikeren Childhoods End også, tro? Et romvesen ligner en djevel, akkurat som de som beleirer jorden i Arthur C. Clarkes lesverdige roman fra 1953. (En bargjest ligner på et par testikler, mens bandet ligner penishoder, men det er en annen sak.) Og skurkenes hovedkvarter, bekledning onde, formulerte pompøsitet, masseutryddelsesvåpen og tikkende klokke er ren James Bond.

 

Jepp, Episode IVs største styrke er det man trygt kan kalle «godt humør» og har nok holdt seg bedre enn mange samtidige filmer. Eraserhead, Saturday Night Fever, Annie Hall og Det tause flertall bærer alderen med mer verdighet, Spionen som elsket meg, Smokey and the Bandit og Olsenbanden & Dynamitt-Harry med mindre, for å ta noen eksempler fra 1977.

Spenningen foregår på mikronivå, der I-III hadde for mye overordnet story, savner man de store strukturene i IV. Handlingen er fullstendig lineær, og det foregår aldri ting på to eller flere steder samtidig. Det gjør det enkelt å følge med for målgruppen, som vel er barn fra åtteårsalderen.

 

Actionsekvensene er sjarmerende, men ikke veldig spennende, enten det er snakk om sverdkamper eller romskipjakter. Skulle gjerne sett mer av Darths overlegne pilotegenskaper, forresten. Han var jo en jævel til fly allerede fra syvårsalderen. Den beste scenen foregår i en seriøs dødsfelle av en søplesjakt, med slimete monstre og helter som nesten blir knust av vegger som trekker seg sammen.

 

 

Trash

Sekvensen med en tvilende Luke foran tvillingmånene er heller ikke helt borte.

 

Jeg får deja vu av romfølelsen i flere sekvenser, tror jeg har spilt mer enn ett dataspill som har latt seg inspirere.

 

Seriens omnipotente helligdom, Kraften får endelig en skikkelig forklaring. Den er en slags kosmisk energi som spesielt edle og åndelig mottakelig personer kan bruke til sin fordel. Men det gjelder å bruke den riktig. Filmen har en sterkere religiøs slagside enn de «foregående» Obi-Wan har blitt den reneste misjonær siden sist og Darth beskyldes stadig for fanatisme av sine mer indolente sammensvorne.

 

Våre helter vinner et slag og feirer i omgivelser som sender tankene til den utdødde maya-sivilisasjonen. Men krigen er ikke vunnet. Er det ikke sånn at neste film, Imperiet slår tilbake regnes som den beste og «mørkeste»?

Inn med neste bluray. Ikke lenge igjen. Nå går jeg for gullstandarden.

Episode III: Sithene tar hevn

George Lucas, 2005

 

Trusler, angrep, hevn, håp. Mitt Star Wars-prosjekt.

Episode I: Den skjulte trussel – Den verst tenkelige start.

Episode II: Klonene angriper – Et lite lys

Bare noen minutter inn i Episode III skjer det. Jeg identifiserer min første Star Wars-running gag: Obi-Wan er ikke grusomt glad i, og er kanskje heller ikke påfallende flink til å fly romskip. Det har blitt hintet til tidligere og her kommer payoffen. For første gang i dette prosjektet (det jo det det er) føler jeg meg inkludert, som en del av Star Wars-gjengen.

obiflyr

 

 

Så vennlig stilt var jeg ikke da jeg anmeldte filmen for herrebladet FHM i forbindelse med DVD-lanseringen i september 2005. Dette er IKKE en anmeldelse jeg er stolt av, jeg vet ikke en gang om det kan kalles en anmeldelse. Får skylde på lads-zeitgeist og markeringsbehov (jeg burde ha lært av Klonene-anmeldelsen):

 

 

Star Wars: Episode III –Revenge of the Sith

2

Takk og lov at dette er siste film i George Lucas’ håpløse forsøk på å legge kabal. Kjemisk renset for overraskelser, alle vet tross alt at dette er filmen der Anakin. Skywalker blir til Darth Vader. Hva faen er vitsen?

 

 

Dette var det jeg hadde å melde om Batman Begins i samme utgave, inkonsistenser ahoy:

 

Batman Begins

5

En perfekt film for oss som vokste opp med Lynvingen-tegneserier på det tidlige åttitall. Christian Bale er en god Batman, men showet stjeles av birollene. Se opp for Liam Neeson som martial arts-ekspert! Troverdig på en merkverdig måte

 

 

Urettferdig og dumt, særlig med tanke på at jeg virkelig koste meg litt med 2015-gjensynet av Sithene. Hayden Christensen er overlegent bedre som ond superskurk in spe enn forvirret yngling som sliter med å være god. Og er det bare meg, eller ligner han litt på den norske regissøren og filmprodusenten Thomas Robsahm? Det er ment som en kompliment til begge.

 

Her er mange gode scener: Dialogen mellom Obi-Wan og en skuffet Anakin etter et rådsmøte som ga ham mindre fullmakter enn han trodde er skikkelig audition-materiale, en samtale det hadde vært artig å sett andre tolkninger av. Obi-Wans tragedie minner forresten Harvey Keitels i Reservoir Dogs, han legger sin faderlige beskyttelse over en ung sviker. Det skal bli interessant å se hvordan Alec Guinness’ gestaltning av jedi-ridderen speiler de gale valgene han gjør her.

 

obioganakin

 

Jediene, ja. Langt mer til stede her enn i de to foregående filmene. Organisasjonen har åpenbart latt seg inspirere av Kong Arthur & Co og den minst like sagnomsuste Tempelridderordenen, den Filip den Smukke tok rotta på fredag 13. oktober 1307 og hvis mystikk ikke slutter å fascinere nålevende hemmelige foreninger. Det er logisk at det er Jediene som forvalter og definerer «kraften», den guddommelige energien som er seriens hellige gral, den alle vil ha, den som gjør gode folk gode og onde folk onde. Som Tempelridderne og gjengen til Arthur er jediene litt av en pølsefest, virker ikke som om feminine skapninger fra noen av galaksene får lov å være med.

 

Og apropos esoterisk: Har ikke figurene i dette universet påfallende gammeltestamentlige (eller enda eldre) navn, bare tilsatt en liten japansk dæsj? Obi, Anakin, Padme, Shmii, selv Jar Jar høres ut som noe fra Fjerde Mosebok (eller Gilgamesj). Effekten er epikk og en klar konsistens med åpningsteksten som forteller oss at dette er hendelser som ligger langt tilbake i tid. At “Luke” sender tankene til evangelister og Det nye testamentet er fullstendig logisk i denne sammenhengen.

 

 

Slike tankerekker vitner om en betydeligere bedre film enn de forrige, er det rett og slett slik at Episode III er noe så sjeldent som en undervurdert blockbuster? Et rungende tja! Det er pompøst som ville helvete, særlig når handlingen utspiller seg i et lavalandskap som definitivt har populæroppfatningen av nettopp underverdenen som forbilde. (Minner også mye om ildbrettene til Super Mario).

 

lavahelvete

 

Det er også noen drøye dialoger om kjærlighet mellom Natalie Portman og ett stk. Christensen, som antydet var det nok denne siden av Anakin han flasha på audition, ikke den mer forsiktige og forsagte utgaven fra forrige film. Sverdkampen mellom den fremtidige Vader og hans angrende mentor er heller ikke helt borte, det hele toppes med et klassisk NOOOO! fra førstnevnte som tror han skal dø og dermed er forhindret fra å krype til korset.

 

Episode III er en film om å bli ond, om hvordan overmot, usikkerhet og manipulasjon får en håpefull (og utvalgt!) riddersvenn til å la universets mørke sider få kontroll over seg. Anakins tragedie er hans egen frykt. Han er redd for døden og tillegger sine dystre dømmer for mye mening og regner dem i for høy grad for sanne profetier utenfor hans egen påvirkning.

Det er derfor han tillater innflytelsen fra kraftens mørke side (et fenomen som med fordel kunne vært behørig bedre forklart, regner med litt oppklaring i IV-VI) og lar seg bukke under. Tipper Obi-Wan angrer på at Anakin ble etterlatt levende i flammehavet.

 

Handlingen toucher fint innom arvesynd, og man tar seg igjen å fundere i hvem og hva slags type faren til Anakin kan ha vært.

 

Ellers? De flamske middelalderjævlene er fortsatt med, Jar Jar nesten borte. Sverdkampen med den mangearmede roboten General Grievous er kanskje seriens mest inspirerte (så langt).

 

General-Grievous_c9df9cb5

Den grusomme dybdeskarpheten (folk, gjerne Anakin og Padme som står og prater mens samfulle førti tusen flyvende romfartøyer er nøyaktig like synlige utenfor vinduet) er tilsvarende ille som i resten av denne «innledende» trilogien.

 

 

Episode III var langt fra krise, den utnytter sitt enormt heftige potensiale bedre enn sitt rykte, det vil si et sted rundt 45%.

 

Jeg sliter likevel fortsatt med Lucas’ insistering på at dette er den riktige rekkefølgen å se filmene i.

 

Forventningene til det jeg nå skal se er ganske store. I-III-trilogien har åpenbart ikke ødelagt mystikken til originalfilmene, men i de har nok skapt nye fans mer i kraft av å være en påminner enn å fornye eller revitalisere universet. Det er IV-VI som er The Shit. Jeg har sett den første på halvsliten VHS i min tid, det er vel det hele. Og noe fra en romskipjakt i skogen på svensk TV4 da jeg var tenåring.

Jeg kjenner figurene og har i brorparten av livet mitt visst at «Luke, I am your father»-sekvensen satte evige spor hos de få som oppdaget den i sin samtid. Jeg tror mye av SW-mytologien handler om å sette seg i akkurat den situasjonen, bli tatt på senga av det jeg antar er et faderdrap av passe episke dimensjoner.

 

indianajones

 

(Det var forresten mye far/sønn-problematikk i den tidens popcornfilmer. Indiana Jones’ underkuede forhold til Jones Senior. Supermann/Kal Els seanser med inkarnasjonen av Superpappa/Jor El på Nordpolen. ET, som mer enn noe annet handler om en fraværende farsfigur. Jack Nicholsons berserkgang og sønnens visjoner i Ondskapens hotell. Marty McFlys fraternisering med en ung utgave av sin egen far (+ Ødipus light-tildragelse med moren) i Tilbake til fremtiden. Karate Kid under vingene til Mr. Miyagi. Og Kramer mot Kramer og Gudfaren fra tiåret før.)

 

 

Jeg tror ikke det jeg nå skal se vil forandre livet mitt eller gjøre meg til fan. Men jeg håper å forstå hva all balubaen egentlig handler om. Og at disse filmene fra tre-fire tiår siden holder tidens tann sånn noenlunde. Passer ganske bra å sette seg ned med en historie som heter A new hope.

 

Episode II: Klonene angriper

George Lucas, 2002

 

Puh, dette var noe annet. Det fiffige åpningsbildet der skråteksten (fortsatt vrien å forstå) i verdensrommet viser seg å foregå rett under en diger klode setter straks en annen standard enn den gresselige Phantom Menace, helt seriøst en av de verste filmopplevelsene jeg noensinne har hatt. Og den helt klart kjipeste hjemme hos meg selv.

 

Noe av det bedre med Episode I, og da snakker jeg ikke om noe lyspunkt, bare et øyeblikk som var mindre mørkt enn resten, må være sekvensen med den dataanimerte fisken, den som ikke hadde noe med handlingen ellers å gjøre. Den mest surrete og usjarmerende handlingen i filmhistorien, tror jeg.

 

Nevnte åpningstekst borger for mer surr. Men:

image

Trusler, angrep, hevn håp. Mitt prosjekt

 

 

I Episode II har Lucas &Co vært kloke nok til å gi historien form av en krimgåte, der Obi-Wan må finne ut hvem som prøver å drepe Padme eller Amidala eller hva nå Natalie Portmans prinsesse /senator egentlig heter.

 

© Lucasfilm Ltd. & TM. All Rights Reserved.

 

Det er ti år senere og Anakin ser ut (for å nesten-sitere meg selv, utbredt kritikeruvane) som han kunne glidd rett inn i N*Sync, Boyzone, Westlife og kanskje til og med Backstreet Boys. Clinonym-tenner, sminke, streitingsveis med en «individuell vri», stor arroganse og selvrettferdighet. Man begynner å ane konturene av den overordnede historien: Gutten som valgte mørket og ble en av verdenshistoriens fem-seks best kjente filmskurker. Skal man heie på ham?

 

 

Utfordringen er at vi kjenner utfallet, problemet er at Hayden Christensens begrensninger som skuespiller (reagerer for tidlig i dialoger, mangler karisma og nyanser, elendig kjemi med Natalie Portman) gjør det vrient å føle sympati for de menneskelige sidene Anakin tross alt besitter. Vi blir fortalt at han er ukontrollert betatt av Padme, men vi ser eller føler det aldri.

Forbehold: Jeg kjenner ikke originalserien veldig godt, har vel i grunnen bare sett den første, og knapt nok det. Biter kan falle på plass. Jeg håper det. Det er derfor jeg gjør dette.

 

Klonene…  har betydelig mer sjarm enn sin nitriste forgjenger, det skulle liksom bare mangle. Scenen med morder-ormene tangerer spennende, det samme med den påfølgende jakten der Obi-Wan og Anakin er tjommis i et cadillac-lignende flyvefartøy. Ewan McGregor er betydelig tryggere og mer inspirert som jedi og med et skjegg som ser påfallende mer 2012 enn 2002 ut.

 

© Lucasfilm Ltd. & TM. All Rights Reserved.

 

Dessuten har handlingen en effektiv motor i det nevnte krimplottet og vi spares i større grad for de trøttende og uforståelige romersk senat-inspirerte politiske fiksfakseri-intrigene (separatistene er fæle, status quo er bra, noe med avgifter og  handel).

 

 

Man begynner å ane konturene av noe episk, man får fornemmelser av respekt for serien.

Men det er mye døvt her; kjærlighetshistorien føles forferdelig tvunget. Man kan si litt av hvert om tiden vi lever i og de mange forsøkene på young adult-ballader der en ungjente på randen av voksenhet må velge mellom to kjekkaser, men det gir romansen mer kjøtt og spenning enn dette pliktløpet.

 

 

 

Lucas & Co har åpenbart latt seg inspirere av de Huxley-inspirerte sekvensene med kunstig fremstilling av mennesker fra The Matrix (og til dels To Tårn) og i scenen  slo det meg: Matrix og Ringenes Herre kom rett før Episode II og satte en høy standard.

Kanskje det var derfor jeg ga den en toer?  I dag ville jeg premiert den med en treer, kanskje til og med en sterk treer, men det kan ha å gjøre med at sinnet mitt er seriøst skadet etter et snaut yrkesliv i kinosalen.

 

Ellers? De flamske middelaldermuppet-romvesenenmonsteret har slått seg sammen med Christopher Lee, hvis rollefigur deler betydelige fellestrekk med Sarumann fra Ringenes Herre-serien.

En typisk svakhet ved disse prequel-kapitlene er at filmskaperne ikke gir oss tilstrekkelig informasjon om de ulike skikkelsene, og det lider Lees Grev Dooku særlig under. Man kan si nøyaktig det samme om Yoda hvis man skal følge Lucas’ foreslåtte rekkefølge på filmene, og det er jo akkkurat det jeg gjør.

christopher-lee

 

 

Det viktigste spørsmålet filmen stiller er hvorfor Anakin blir ond. Det begynner med noen drømmer (hvor kommer de fra? DET må være en av de største SW -gåtene av dem alle) som viser seg å være sanne:

Moren må reddes fra noen kjipinger, men Anakin kommer for sent. Vi får et temmelig overtydelig touch av Darth Vader-temasangen når ynglingen forteller om hvordan han har hevnet seg; lyssverd-drept en landsby, inkludert kvinner og barn.

 

Et fint, langt fra ustilig frempek mot neste film, tenker jeg. Og gleder meg nesten litt til Sithene tar hevn. Likte den dårlig i 2005. Men fasan heller, det er jo en episk fortelling om en ung mann som velger mørket. Hva kan gå galt?

 

Fortsettelse følger!

Episode I: Den skjulte trussel

Au! Det kunne ikke begynt særlig mer smertefullt. Betydelig verre enn fryktet, en film som gjør vondt på de gale stedene, hadde ikke protestert hvis noen hadde kalt den totalt mislykket. Måtte se den i to omganger, ledsaget av både øl og popcorn. Har også utsatt å skrive om den, begynner å miste motet grusomt tidlig i dette selvpålagte prosjektet.

 

Even B. oppfordret meg til å se filmene i rekkefølgen de er laget og selvfølgelig har han rett i det. Men fasan heller, må nesten holde meg til prosjektet, som altså er å se filmene etter stigende romertallnummerering.

 

The Phantom Menace gir ingen kvikk introduksjon til SW-universet utover den klønete formulerte windows-teksten (helvetica?) i åpningen. Noe med økonomisk trøbbel, noen som har innført skatt på interplanetarisk varetransport og at to jedi-ambassadører skal prøve å løse flokene.

skjultetrusseltekst

 

 

Liam Neeson og Ewan McGregor er kjapt ute med lyssverdene når ord blir fattige i et kjedelig, stivt og uoppfinnsomt anslag som dessverre setter standarden for resten av filmen. Det er utrolig å tenke på at dette er regissert og ført i pennen av mannen som skrev og produserte samtlige Indiana Jones-filmer.

 

Actionsekvensene, enten de er store slag, flukt fra fisk som ellers ikke vedkommer hadlingen eller tvekamper preges alle av den samme idefattigdommen og mangel på sjel, innlevelsen ligger under nullpunktet.

Man hadde ikke særlig rutine i simulere foran digre grønnskjermer i 1999 og det synes alt for godt.

Den overordnede handlingens politisk-diplomatiske spill er fascinerende elendig kommunisert. Vi skjønner i det minste at to muppetshow-aktige kjipinger i flamske middelalder-outfits tar ordre fra en kappekledt hologram-hovedskurk. Mens en dronning i forkledning skal samle de gode kreftene.

flamskemiddelaldermuppetjævler

 

Og så er det Jar Jar. Hadde gledet meg til å blir irritert, til å kjenne på noe i nærheten av ekte følelser foran skjermen. Han kunne vært ganske mye mer sprudlende, for å si det forsiktig. Verre er det at han så åpenbart kan leses som en stygg karikatur på svarte amerikanere Med sitt underlegne, servile vesen og stadig gjentagende gebrokne «missa» og den stupide gangen – alt i et landskap som sender tankene til sørstatenes sumper og plantasjer – minner han om stereotypier man skulle tro forsvant en gang på sekstitallet. Men som type er han for kjedelig skrevet til å vekke særlig engasjement.

 

jarjar

 

 

Filmens klart mest irriterende figur er den unge Anakin Skywalker, en type «søt gutt» som heldigvis er en sjeldenhet på kinolerreter i dag. Dette er sjelløst barnestjerne-opplegg på sitt mest deprimerende. Scenene med Anakin er drepende kjedelige, enten det er i den endeløse oppbygningen til Flåklypa-romracet, eller racet i seg selv.

ungeanakinrace

 

 

I den grad det vekker følelser, er det i form av en svak fornemmelse av å være i tv-avdelingen på Elkjøp en gang på tidlig 2000-tall.  Den lange pausen i handlingen får deg til å lure på hva som egentlig har skjedd så langt, men man orker ikke vri hjernen, for dette er nesten fascinerende uinspirert og engasjerende. Bare at man ikke blir fascinert. The Phantom Menace er som en lang og trettende og unødvendig og altfor kostbar skjermsparer.

Et ørlite lysglimt er en replikk fra den eiegode androiden C-3PO og opplysningen om at han (samtlige feminine skapninger tilhører adelen) er en slags diplomat, en sosialminister som skal forenkle samkvemet mellom roboter og mennesker.

 

Så uinspirert at det er vrient å skrive noe inspirert om det. Her er ingen glede, ingen undring. The Phantom Menace kunne heller ikke blitt en feiret kultkalkun selv om den hadde vært (hypotetisk sett) uavhengig av resten av SW-universet. Jeg hadde ikke sett den før, og kommer ALDRI til å se den igjen.

 

Og det skal kanskje bli verre. Nå lar jeg klonene angripe for andre gang. Kan jeg ha skiftet mening om Episode II?

 

Ofte tenker jeg at det er noe heroisk ved yrket jeg har valgt meg.

 

 

 

 

 

 

Trusler, angrep, hevn, håp. Et slag tilbake.

Det er vel en form for selvforsvar eller overlevelsesstrategi. Det kan sikkert kalles research eller nødvendige forberedelser eller sårt tiltrengt voksenopplæring/etterutdanning, men magefølelsen brøler selvforsvar. Kan man egentlig være 38 år gammel, ha jobbet med film og filmkritikk siden nittitallet uten å ha full oversikt over Star Wars-katalogen?

 

(Jada, det har egentlig funka helt fint, skal ikke nekte på det. )

 

Hvordan kan det skje? Prepubertal motstand mot scifi? Nix, var glad i  Lyn Gordon, både som biserie i Fantomet og i bokform.

 

Samfunnet, med sin ujevne fordeling av kapital og teknologi har som vanlig skylda: Jeg vokste opp i et hjem uten videospiller og var dermed avskåret fra mange av den slags syndige tildragelser i utgangspunktet. Vi leide moviebox og så filmer på tv og kino, men et forpliktende univers og mytologi som i Star Wars er avhengig av kontinuiteten og gjentakelsen hjemmespilleren, VHS eller andre avspillere kunne tilby. Var dessuten yngre enn målgruppen og hadde ingen eldre søsken eller andre lederskikkelser rundt meg som misjonerte. Jeg tror, nesten helt uironisk, at jeg har klatra mer i trær enn de fleste SW-fans. Men dømmer dere ikke.

 

Star Wars var aldri en del av oppveksten, heller ikke E. T. (uttales E-TE). Tror til og jeg med blanda Yoda og ET som barn, noe som slett ikke er rart gitt at begge intergalaktiske gladlakser skapt av de samme folka, for de samme folka, på samme tid. Er det ikke noe med at ET hilser på en Yoda-kledd Halloweendeltaker, forresten?

 

Men jeg visste jo om Star Wars, som barn trodde jeg serien handlet mest om den hårete Chewbakka, for en åtteåring er han den mest iøynefallende skikkelsen. Jeg var fascinert av en SW-annonse på baksiden av en utgave av Superserien, et kortlivd blad med 50/50 Supermann og Lynvingen. Det må ha vært for actionfigurer eller tegneserien, 2015-googling forteller meg at utgaven med Lynvingen mot Morder Croc kom ut et år at Jediridderen vender tilbake hadde premiere i Norge.

superserien2

 

 

Yoda og Chewbakka, ja. Vet jo hvem de er, kjenner jo de fleste «karakterene» i dette universet. Men har ikke sett alle filmene, bare de to siste i embeds medfør. Og deler av originalserien, uten at det har festet seg sterkt. Mer om det senere. Vet ikke helt hva kloner eller sither er, men har ca 70% koll på jedis.

 

Da jeg som 25-årig, fersk og temmelig eplekjekk anmelder skulle ta for meg Episode II: Klonene Angriper for ungdomsprogrammet Sone2s nettsider i 2002 så det slik ut:

 

 


Star Wars Episode II -Klonene angriper

Sjarm, spenning og entusiasme er tre ikke helt
uvesentlig elementer ved en vellykket eventyrfilm. Den
femte Star Wars-filmen (eller kapittel to, for å være
korrekt) mangler samtlige. Tråden tas opp fra Episode
1 og denne gangen følger vi den kommende Darth Vader i
den boyband-aktige Hayden Christensens skikkelse.

(Unge Christensens gjennombrudd har forøvrig allerede
fått norske tabloidjournalister til å påpeke hans
norske avstamning. Slutt med det der, journalister!)

Det bittelille som minner om et originalt manus
forsvinner totalt i kaskader av eksplosjoner,
romskipjakter, uhyre komplisert interplanetarisk
politikk, og en særdeles platt, blaut og vassen
kjærlighetshistorie. Riktignok er Star Wars Episode II
feiende flott å se på, men når mangelen på fremdrift
og spenning er så påfallende er den ikke i nærheten av
å engasjere. Dialogen er traurig, karakterene kommer
først og fremst med konkrete saksopplysninger, noe som
får meg til å savne personer som Harrison Fords

kynisksjarmerende Han Solo. Og det er ikke eneste
irriterende med disse nye filmene

Den episke storheten vi husker fra de tre første
(eller neste, hvis du vil være vanskelig) glimrer
nemlig også med sitt fravær. Dermed gir tilskueren i
høy grad beng i om universet går under eller ikke, og
det var vel ikke meningen?

Hvis du fremdeles vurderer å se Episode II, er det
kanskje fordi jeg enda ikke har nevnt hvordan den
gjennomgående datasaanimasjonen bidrar til å gjøre
dette en til en steril, kald og ikke minst kjedelig
affære, uten den organiske godheten (eller ondskapen,
for den saks skyld) som bør kjennetegne genren. I
tillegg er den altfor lang.

Og Star Wars-fans: Dette er ingenting å tilbringe en
uke i kø for. Det burde dere ha skjønt etter den enda
mer irriterende Episode 1. Det må da være viktigere og
bedre ting å engasjere seg i enn dette.

Terningkast 2

 

 

 anakinogpadme

 

Det avsluttende utfallet mot fansen er usympatisk og aggressivt og jeg beklager det i dag. Men da det haglet inn med trusler og hat fra entusiastene, syntes jeg det var litt kult, en anmelders adelsmerke, liksom. Skrev denne innrømmelsen til en over gjennomsnittet velformulert klager:

 

 

> Jeg er tilbøyelig til å be de som står dagevis i kø om
> å skaffe seg et liv, men det er med glimt i øyet, og
> ikke alvorlig ment. Grensen mellom engasjement og
> autisme er som kjent flytende, og jeg tror de fleste
> SW-fans faktisk liker å få litt pepper for interessen.
> Det har dessuten en veldig sammensveisende effekt.
> SW-fans mot røkla, liksom. Hvis noen lar seg fornærme
> må jeg  igjen understreke at det ikke er alvorlig
> ment.

 

 

Var dessuten i en slags debatt med dokumentarist og SW-fan Even Benestad på Absolutt Underholdning, en av mine svært få tv-opptredener i nærheten av prime time.

 

Verre er det at anmeldelsen mer enn antyder at jeg hadde et forhold til serien:

 

«…kynisksjarmende Han Solo», «…den episke storheten fra de tidligere filmene».

Ganske feig planke-gambling fra en som bare hadde sett deler av originalserien, langt mindre den med Jar Jar Bings fra noen år før. I 1999 virket det helt usannsynlig lame-ass å være i 20-årene og Star Wars-interessert, i dag er det en selvfølge at «alle» digger og har digga dette universet, det er liksom en del av mytologien. Da den romantiske situasjonskomedien Friends (en serie uten særlig nerde-following i dag) hadde en episode der Rachel kledde seg ut som prinsesse Leia, virket det som en sær, fetisj-aktig lek med noe (unnskyld billigheten) eldgammelt fra en annen galakse, nå snakker vi allemannseie, der folk nesten knives om å ha mest peiling. Alle vil med andre ord være Ross, sånn var det ikke da serien ble sendt.

 

friendsleia

 

 

 

Jeg føler meg utenfor, i en blanding av ubehagelig fan-misunnelse (MULIGENS mer om det i et senere innlegg) og overlegen (men skjør, rognebær-rasjonaliserende) «lite ikke jeg gir faen i hele kostebinderiet»-innstilling, en holdning jeg etter beste evne skal sette på prøve. Hjertet skal åpnes, for å si det med Madonna.

 

Ok, det har vært betimelig med en Revenge of the jocks i lang, lang tid, men med èn ny SW-film i året frem til 2020 er det vel bare å gi opp, innrømme at nerdene har vunnet.

 

Og når man ikke kan slå dem, hva gjør man da? Forsvarer og tilslutter, i samme vending: Fyrer opp Facebook, låner Blurayboks av selvsamme Even Benestad. På tide å se hele smæla, i rekkefølgen Sir Lucas har bestemt med sine romertall. Det er for sent å bli fan, innser det. Men skråsikker ekspert, med bakgrunn for egne meninger, javisst.

swface

 

 

Når The Force Awakens treffer kinoene vil jeg være forberedt. Hver film skal sees og skrives om, med minimal, aller helst ingen forstyrrende assistanse fra google, wikipedia og imdb. Observasjonene skal være mine egne, og jeg blir sikkert bare sur og demotivert av å finne tusen folk på internett som har sett og ment det samme. Lover altså ikke å være original, men å gå inn i dette prosjektet med mitt eget perspektiv og være ærlig med det jeg ser.

 

Det er bare å hoppe i det. I kveld skal jeg bli kjent med Jar Jar Binks.